La mort et l’amour?

Anna Luise Kirkengen Om forfatteren
Artikkel

Barthes, Roland

Sorgens dagbok

308 s. Oslo: Spartacus forlag, 2011. Pris NOK 299

ISBN 978-82-430-0525-9

Sorgens dagbok angår alle «individer av arten kommer-til-å-dø». Den handler om «la mort et l’amour», døden og kjærligheten. Men kanskje snarere: hvordan kjærligheten overlever døden i sorgen, eller hvorfor sorgen over den elskede avdøde ikke er «deuil», sorg, men «chagrin», bedrøvelse, som dreier seg om å måtte erkjenne at man må integrere en annens fravær og at dette fraværet varer ved.

Roland Barthes (1915 – 80), ikke bare mester av det franske språket, men mester av Språket insisterer: «Ikke si Sorg. Det er for psykoanalytisk. Jeg er i sorg. Jeg sørger.» (s. 83)

Hva sørger han over? Sin elskede mor, hun som ga ham livet i 1915, da Europa var i den første totale krigen i menneskehetens historie, den som også drepte hans far året etter. Den sørgende moren tar vare på sønnen som ikke vet om sorg ennå, alene. De to lever sammen til hun dør, 84 år gammel, 25. oktober 1977. Da er Roland 67 år og foreldreløs. Dagen etter begynner mesteren av Språket å øve seg i å begrepsfeste sin morløse tilværelse som oppleves slik (s. 116):

Sorgen, som en stein …

(rundt halsen

i mitt innerste)

I sorgdagboken er det som Barthes strevde med etter at hans mor sa helt til slutt «min Roland, min Roland», innskrevet i et språklig spekter, i den ene enden knyttet til Dantes sorg over Beatrice og i den andre enden til haikudiktets knappe presisjon. Mellom disse litterære motpoler spør han de profesjonelle i sorgarbeid, de som hevder at sorg er en kontinuerlig prosess henimot et opphør, om hva han skal helbredes for, og til hvilken tilstand, hvilket liv det skulle lede. Han har lest dette (s. 29):

Sorgens lengde

(Ifølge Larousse, Memento): atten måneder

når far eller mor er død.

Han sier (s. 142): «Jeg omformer ordet «Arbeid» i analytisk forstand (Sorgarbeid, drømmearbeid) til virkelig «Arbeid» – skrift, skriving». Og han skriver sin bedrøvelse som holdes i livet av en lampe i en film og av minner om rispudderets tid. Når «mor» gjennom et helt liv har vært klangbunnen eller bærekonstruksjonen i alt, da er også «alt» minner om mor. «Alt» kan være hva som helst, og derfor er sorgen også «diskontinuerlig», ingen lineær prosess gjennom definerte faser og nedadgående trinn, men tvert om preget av en ikke-kontinuitet som gjør den sørgende sønnen «aldeles vettskremt».

Lider Barthes under en patologisk sorg fordi han ennå en måned etter morens død fortsatt er «klistret fast i fraværets nærvær»?

Ennå et år etter at hun døde, sier han:

Umuligheten – uverdigheten – i det å overlate

bedrøvelsen til et medikament – under påskudd

av depresjon … som om det dreide seg om en

sykdom, en «besettelse» — en fremmedgjøring

(noe som gjør deg til en fremmed) – mens det

egentlig er en vesentlig, høyst personlig del av

deg selv …

Selv om han fortsatt finner det umulig å uttrykke sin bedrøvelse, kan bedrøvelsen likevel utsies, fordi – og det er kanskje hans ultimate trøst – «min kultur, min sans for skriften gir meg denne apotropaiske eller integrative evnen: jeg integrerer, gjennom språket.»

Boken om å utsi bedrøvelsen åpnes og avsluttes med opplysende og kloke ord av gjendikteren Knut Stene-Johansen, som minner om påpekningen av Jean Baudrillard (1929 – 2007): Dess mer et samfunn fortrenger døden, jo mer sannsynlig er det at den vil vende tilbake i patologisk form.

Anbefalte artikler