Blåreseptordningen disfavoriserer osteoporosepasienter

Kommentar Endokrinologi
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Ordningen med legemidler på blå resept er et stort gode for pasienter med kronisk sykdom, men den fungerer forskjellig for ulike pasientgrupper. Terskelen for å godkjenne et medikament for blåreseptlisten varierer fra sykdom til sykdom.

    Ordningen med legemidler på blå resept er et stort gode for mange pasienter med kroniske lidelser, men den fungerer forskjellig for ulike pasientgrupper. En årsak er at terskelen for å godkjenne et medikament for blåreseptlisten, varierer fra sykdom til sykdom. Tre eksempler viser dette.

    Nye antihypertensiver har kommet inn på listen uten at man med sikkerhet har kunnet påvise effektforbedringer i forhold til konvensjonell behandling (1). En rekke nye medikamenter for type 2-diabetes som alle mangler dokumentasjon for effekt på klinisk relevante endepunkter (mikro- eller makrovaskulære endepunkter) (2, 3), har kommet inn på listen. Disse medisinene er mer kostbare enn de «gamle» medikamentene. Dette betyr ikke nødvendigvis at de nye medikamentene er tatt inn på blåreseptlisten på et feilaktig grunnlag, men at blåreseptutvalget i Statens legemiddelverk må ha benyttet liberale kriterier for sine avgjørelser.

    Dette står i kontrast til osteoporosebehandling. Osteoporosemedikamenter er undersøkt med definerte endepunkter: vertebrale frakturer, ikke-vertebrale frakturer og hoftefrakturer. Minimumskravet for markedsføringstillatelse er reduksjon i risiko for vertebrale frakturer hos postmenopausale kvinner. Både behandling med parathyreoideahormon, raloxifen, bisfosfonater og denosumab, som har ulike egenskaper og virkningsmekanismer, tilfredsstiller dette kravet (4, 5) – (7). Flere bisfosfonater og denosumab har også vist at de reduserer risiko for ikke-vertebrale frakturer og hoftebrudd – sistnevnte med 40 – 50 %. Hoftebrudd har en mortalitet på 15 – 20 %, og om lag 50 % av de overlevende har behov for hjelpetiltak, inkludert sykehjemsplass, etter bruddet (8). Når effektiv osteoporosebehandling også reduserer forekomsten av hoftefrakturer (9) og mortalitet på populasjonsnivå (10) og behandling i tillegg er kostnadseffektiv og til og med kostnadsbesparende (11, 12), forbauses man over de restriksjoner blåreseptordningen legger på osteoporosebehandling. Hvilket fremskritt hadde det ikke vært om et diabetesmedikament reduserte risiko for hjerteinfarkt med 40 – 50 %? Hjerteinfarkt har om lag samme mortalitet som hoftefrakturer både i akutt fase og etter ett år (13).

    Hvorfor har blåreseptutvalget slik ulikhet i vurderingen av medikamentelle tiltak for ulike sykdommer? Naturligvis kan man skylde på historisk betinget kutyme, pressgrupper og trange budsjetter, men de siste 15 års økende kunnskap om effekten av medikamentell behandling ved de tre nevnte folkesykdommene synes å ha hatt liten effekt på blåreseptutvalgets praksis. Det er god grunn for utvalget til å utvide både indikasjonsområdene og antall medikamenter på blåreseptlisten for osteoporosebehandling.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media