Eli Bergs bok er viktig for alle allmennpraktikere

Bjørgulf Claussen Om forfatteren
Artikkel

Per Vaglum har nok ikke oppdaget innretningen i Eli Bergs siste bok i anmeldelsen sin i Tidsskriftet nr. 4/2011 (1). Sammenhenger er ikke ment å gi ny kunnskap, den skal stimulere oss allmennpraktikere til å legge om praksis (2). Forhåpentligvis blir den toneangivende for hvordan norsk allmennmedisin utvikler seg.

Eli Berg har vært allmennpraktiker på Kongsvinger i 25 år, fra 1975. Hun skriver at hun drev sin kliniske virksomhet mest mulig slik hun hadde lært på Universitetet i Oslo. Etter hvert ble hun mer og mer misfornøyd med den behandlingen hun ga en ganske stor gruppe av de pasientene som hadde såkalte funksjonelle lidelser. Hun utredet dem slik hun hadde lært, men konklusjonen ble ofte uklar. Og viktigere enn det – mange av dem kom snart tilbake med nye lidelser. Når alvorlig organisk sykdom ble utelukket, var disse pasientene sjelden lykkelige over det, og ofte flyttet plagene over til andre organer.

Hun begynte å snakke med dem om deres liv. I boken skildrer hun først og fremst den prosessen hun selv har gjennomgått. Hun startet smått og forsiktig med å spørre om hvordan pasientene hadde det, om traumer i livshistorien og om plagenes relasjon til stress. I 2005 tok hun doktorgraden på disse kliniske studiene med Det skapende mellomrom, om rommet mellom pasient og lege der viktige ord kan utveksles.

Sammenhenger inneholder noen levende kasuistikker. Forbindelsen mellom livshistorie og kroppslige plager var langt fra klar for disse pasientene. En av dem kom med anfall av tung pust som syntes å være livstruende astma. Auskultasjonen var imidlertid normal. Han svarte unnvikende på spørsmål om sitt liv. Etter hvert kom det frem at han var vokst opp i en liten bygd der han var mobbeoffer. Han og broren ble banket av far og hatet av mor. Eli Berg var da stipendiat og kunne følge ham til hjembygda. Etter gjensyn med slektninger og naboer, og etter å kunne sette ord på opplevelser i oppveksten, gikk de kroppslige plagene over.

Så mye kan vi ikke yte for disse pasientene. Programmet hennes er likevel gjennomførbart. Kort kan det beskrives som å følge pasienten gjennom nåtid og eventuelt fortid, å bli med dem på gjenoppdaging, lytte, stille noen få spørsmål, være med.

Eli Bergs bok trekker oss med på en begeistret skildring av utviklingen til en kollega på et viktig og forsømt felt av allmennmedisinen – det å hjelpe pasienter til større klarhet når det gjelder sammenhengen mellom kroppslige plager og livshistorie. Den stimulerer oss til å tenke nøyere over hva vi selv gjør, og kan påvirke oss til å yte bedre hjelp overfor en gruppe pasienter som ofte vil ha et enormt utbytte av innsatsen vår. Den anbefales til alle klinisk aktive leger.

Anbefalte artikler