Spesialisert om generalisering

Per Brodal Om forfatteren
Artikkel

Banich, Marie T.

Caccamise, Donna

Generalization of knowledge

Multidisciplinary perspectives. 365 s, tab, ill. Hove: Psychology Press, 2010. Pris GBP 48

ISBN 978-1-84872-898-1

Evne til å generalisere kunnskap er avgjørende for vår evne til å skape mening av verden rundt oss. Uten å forenkle informasjon ved å kategorisere ville verden bare bestå av løsrevne detaljer. Kategorisering gir oss viktig forhåndskunnskap når vi møter nye individer, objekter og situasjoner. Generalisering er også sentralt for vår evne til å identifisere årsakssammenhenger og forutsi fremtidige hendelser basert på erfaringer. Men generalisering er som en mynt med to sider: Baksiden er overforenkling og fordommer.

Denne boken er en samling av 15 artikler basert på et tredagers symposium, hvor målet ikke bare er å presentere oppdatert kunnskap om generalisering fra mange disipliner, men å lete etter «general principles of generalization».

Boken består av fem deler, hver med tre artikler forfattet av ledende forskere innen sine områder. Første del omhandler hvordan man studerer generalisering innen kognitiv nevrovitenskap. I kapittel 1 tar forfatterne for seg læring ved betinging. Kapittel 2 omhandler generalisering og ekspertise, bl.a. data som tyder på at økende ekspertise (her studert ved kategorisering av synsinntrykk) faktisk reduserer evnen til å forholde seg til elementer i et sammensatt bilde – eksperten baserer seg på en holistisk oppfatning slik at distinkte komponenter i et bilde gradvis behandles som en enhet. Dette kan, f.eks. for en meget erfaren lege, representere en risiko for å overse verdifull informasjon. Et område hvor vi alle oppfyller kriteriene for ekspertise, er ansiktsgjenkjenning. Alle har vel opplevd hvor raskt vi gjenkjenner ansikter – uten anstrengelse eller bevisst analyse – men også ofte uten etterpå å kunne gjengi detaljer som øyefarge, eller til og med om skjegget fortsatt var der. Artikkelen refererer også til studier av i hvilken grad ekspertkunnskap innen et domene er overførbart til et annet. Svaret er selvfølgelig at det kommer an på, men generelt kan man ikke ta overføring for gitt. I medisinsk utdanning har vi f.eks. en tendens til ukritisk å ta for gitt betydelig grad av overføring av generalisert kunnskap. I kapittel 3 tar forfatterne for seg hvordan nevrale systemer for ulike typer av hukommelse kan behandle både spesifikke og generaliserte aspekter av erfaringer. I denne sammenhengen beskriver forfatterne organiseringen av multiple hukommelsessystemer, hvor bl.a. basalgangliene og hippocampus har ulike oppgaver.

I annen del behandler bidragsyterne generalisering i et utviklingsperspektiv. Hvordan utvikles evnen til generalisering hos spedbarnet og i tidlig barnealder? Hvordan lærer spedbarnet en generell regel, ofte basert på overraskende få eksempler? Her omtaler de også hvordan barnet tidlig mister evnen til å høre forskjell på språklyder som ikke brukes til å skille mellom ord (f.eks. ulike uttaler av l som gir fonetisk informasjon i noen språk, men ikke i andre). De diskuterer også hvilke faktorer vi baserer oss på når vi generaliserer, f.eks. når vi lærer begrepet hund. Hva er viktigst: Er det rent perseptuelle forhold (form, lukt, lyd, følelse ved å ta på), eller er det mer atferdsmessige forhold som hvordan en hund oppfører seg? Mange av eksemplene i denne og andre deler er tatt fra læring av språk i tidlig barnealder.

I tredje del – Representations that support generalization – bruker forfatterne bl.a. bayesiansk statistikk for å studere mekanismene bak menneskers dyktighet til å generalisere. Videre diskuterer de hvordan generell og spesifikk informasjon er representert mentalt. Det dreier seg om mentale «modeller» av virkeligheten, og hva som karakteriserer dem. Slike modeller er under stadig konstruksjon, er subjektive og underlagt tolkning av tilgjengelig informasjon. Her omtaler de igjen ekspertbegrepet og hva som kjennetegner eksperters generaliseringer. For eksempel diskuterer de undersøkelser av leger som eksperter. Erfarne legers diagnosestilling tenderer til å bli basert på likhet med spesifikke eksempler, mer enn på generelle fellestrekk for alle eksemplene de har sett. Dette medfører en fare for å bli for lite sensitiv for nye eksempler som likner lite på tidligere erfaringer, men som passer med de mer generelle kriteriene for en kategori.

Fjerde del omhandler hvordan generalisering best kan oppnås i utdanningssituasjoner. I kapittel 10 ser forfatterne på databaserte programmer og dataspill for læring av bl.a. språk (f.eks. spillmiljøer hvor eleven kommuniserer med en virtuell veileder gjennom språk eller handlinger). Her diskuterer de igjen faktorer som kan redusere eller øke sannsynligheten for overføring av kunnskap fra løsning av et problem til et annet. Nytteverdien av teknologi for læring diskuteres, og forfatterne fremhever at selv om teknologibaserte læringsmidler til nå ser ut til å ha hatt liten pedagogisk betydning, antas dette å forandre seg raskt når man tar tilstrekkelig hensyn til de kritiske faktorene som avgjør om læring vil foregå i et møte mellom mennesker og datamaskiner. Kapittel 11 omhandler hvordan tekniske og vitenskapelige begreper blir distribuert og generalisert i en arbeidsgruppe. Her gjengir forfatterne bl.a. en grundig studie av samarbeid i team i klinisk medisin (en gruppe skulle finne beste metode til å bestemme antall hospitaliserte barn med influensa i en bestemt periode). Denne forskningen er rimeligvis relevant for medisinere, som ofte fungerer som formelle eller uformelle teamledere. Hva skal til for at et team fungerer effektivt med hensyn til utvikling og deling av kunnskap?

Siste og femte del omhandler teknologiske tilnærminger til generalisering. I kapittel 13 tar forfatterne for seg studier av interaksjon mellom mennesker og datamaskiner, spesielt med henblikk på utvikling av programmer for opptrening av afasipasienter. De understreker at for sterk generalisering av grensesnitt skaper problemer hvis det ikke suppleres av betydelig individuell tilpasning, fordi gruppen av afasipasienter er så heterogen. I kapittel 15 drøfter de videre hvordan grensesnitt kan utformes for å være tilstrekkelig spesifikke og fortsatt ha fleksibilitet. Behovet for dette eksemplifiseres ved utvikling av dataprogrammer som skal hjelpe personer med kognitiv svikt til å løse oppgaver de ellers ikke ville greid. Til slutt drøfter de konflikten mellom å gi både bred, generell kunnskap og sterk disiplinspesialisering i dagens utdanningssystem. Denne konflikten er ikke minst aktuell i dagens medisin og i medisinsk utdanning. Én løsning er såkalte «reflective communities» som prøver å oppnå «collective comprehensiveness through overlapping patterns of unique narrowness».

Den multidisiplinære tilnærmingen viser at generalisering er et komplekst fenomen, og at den presise meningen er sterkt kontekstavhengig. Det er derfor kanskje bare et tilsynelatende paradoks at en bok om generalisering er sterkt spesialisert. Generelle prinsipper for generalisering er ikke så lette å finne. Forfatterne gir likevel interessante bidrag på et høyt faglig nivå, for å belyse en av menneskets mest fundamentale kognitive ferdigheter.

Anbefalte artikler