Populistisk om psykiatritjenesten

Stein Opjordsmoen Ilner Om forfatteren
Artikkel

Aarre, Trond F.

Manifest for psykisk helsevern

231 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. Pris NOK 329

ISBN 978-82-15-01744-0

Forfatteren er spesialist i psykiatri og har i mange år arbeidet som avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter. På omslaget står det at boken er et skarpt innlegg i den viktige debatten om den tradisjonelle psykiatrien som i stadig mindre grad svarer til forventningene fra myndighetene og brukerorganisasjonene. De tre delene har følgende titler: Hvordan bør vi nærme oss psykiske lidelser? Hva er det pasientene trenger? Et husholdningsperspektiv.

Aarre medgir at den tradisjonelle medisinske modellen har sin plass i behandlingen av alvorlig syke pasienter, der korrekt diagnostikk og målrettet behandling er avgjørende for et gunstig forløp. Imidlertid anser han denne modellen som uhensiktsmessig for de fleste problemene man møter i psykisk helsevern, fordi den fører til sentralisering, er lite tjenlig for brukerne og uforholdsmessig kostbar. Han er glad for at mange nye yrkesgrupper som statsvitere, jurister og økonomer har funnet veien til helsetjenesten fordi de kan tilføre nye perspektiver. Han mener at de fleste tjenestene kan leveres desentralisert og uten innleggelse i døgnavdelinger, at spesialisthelsetjenesten i dag behandler for mange med ukompliserte tilstander og at den holder for lenge på pasientene. Videre skriver han at for mange får psykoterapi og medikamentell behandling uten effekt. De burde heller få fysisk trening, kurs i sykdomsmestring, tilpasninger i arbeidslivet, støtte til å være i kontakt med andre mennesker og holde seg borte fra rusmidler osv., i regi av den kommunale helse- og sosialtjenesten.

Samhandling blir et overordnet begrep om hva som skal til, fordi pasientenes problemer gjerne sorterer under en rekke ulike etater. Både sosial og yrkesmessig rehabilitering, hjelp med økonomi, sosial kontakt og bolig er viktig – ved siden av den behandlingen som har fokus på symptomlindring og det generelle funksjonsnivået. Det må være lettere å få enkel bistand, men terskelen for å få dyre, eksklusive, spesialiserte og sentraliserte tjenester må bli høyere. Slik slipper man også ventelister, hevder forfatteren som argumenterer sterkt for å avskaffe dem. Her synes jeg han er fornuftig.

Jeg er også enig med forfatteren i at terskelen for å få hjelp bør være lav, ventetiden kort og at behandlingen i størst mulig grad bør være et felles anliggende for pasient, pårørende og helsepersonell. Han er opptatt av at ressursene skal brukes fornuftig og mener at for mye tid går med til rapportering av data som trolig ikke har noen hensikt, og at redselen for pressen og tilsynsmyndighetene fører til at for mye tid går med til å beskytte helsepersonell mot kritikk på bekostning av tiltak som bedrer pasientenes helse.

Ifølge forfatteren bør et godt psykisk helsevern følge fem overordnede prinsipper: brukermedvirkning, samhandling, langsiktige perspektiver, fornuftig organisering og kompromissløs faglighet. Etter mitt syn skjemmes fremstillingen ved at han stadig kommer tilbake til lobotomi som eksempel på psykisk helsevern på ville veier. Blodigler og lobotomi har jeg, og mange kolleger som har praktisert i over 40 år, bare hørt om og ikke vært i nærheten av å bruke. Likeledes har han etter mitt syn en populistisk fremstilling av problemene knyttet til bruk av tvang med grov devaluering av ansatte innen psykisk helsevern og ikke minst kontrollkommisjonene. Påstanden om at for mange pasienter får behandling uten effekt kan godt være riktig, men er strengt tatt ikke dokumentert. Hvordan samhandling skal foregå rent konkret, og hvordan stabil, høy faglig kompetanse kan bygges opp og opprettholdes i kommunehelsetjenesten, gir heller ikke boken noe svar på.

Egentlig inneholder boken lite nytt. Den er lettlest, og det fortjenstfulle er at det er samlet en del synspunkter i sammenhengende resonnementer. Således kan den være av interesse for alle som er opptatt av psykisk helsevern.

Anbefalte artikler