Sanitet på alle verdens hav

Jan Knudtzon Sommerfelt-Pettersen Om forfatteren
Artikkel

McLean, David

Surgeons of the fleet

The Royal Navy and its medics from Trafalgar to Jutland. 296 s, ill. New York, NY: I.B.Tauris Publishers, 2010. Pris GBP 28

ISBN 978-1-84885-284-6

England er en øy, og der forstår alle betydningen av sjøveien. Det er likeså selvfølgelig at Royal Navy er «the senior service» i Storbritannia. De fleste kjenner sangen Rule, Britannia med strofen Britannia, rule the waves. Royal Navy var instrumentet som sikret at britene kunne beherske havet.

David McLean har skrevet en svært interessant bok om Royal Navy, fra slaget ved Trafalgar i 1805 til Jyllandslaget i 1916. I denne perioden på vel 100 år var Royal Navy totalt dominerende på verdens hav. Flåten talte på slutten av Napoleonskrigen ca. 140 000 mann og var igjen oppe i samme størrelse under første verdenskrig. Perioden var i liten grad preget av sjøkrig, da det ikke var noen som kunne utfordre Royal Navy.

McLean gir en kronologisk beskrivelse av Royal Navy i 100-årsperioden. Han vektlegger sanitetstjenesten og høster rikt fra de mange skipslegenes rapporter og journaler i arkivene. Gjennom skipslegenes rapporter – og med deres egne ord – får vi et unikt innblikk i de utfordringene og erfaringene marinelegene sto overfor. Under Revolusjonskrigen og Napoleonskrigen døde 1,5 % av personellet av krigshandlinger, 12 % pga. havari, 20 % av ulykker og 65 % av sykdom. Dødsraten falt i hele perioden, fra 22 per 1 000 av alle årsaker i 1857, til 3,3 per 1 000 i 1907.

I 1832 ble sir William Burnett (1779 – 1861) den første marinesanitetssjefen. Han hadde stillingen i 23 år og la grunnlaget for en verdensomspennende sanitetstjeneste. McLean skriver godt og gir et nyttig bilde av verdens største «rederihelsetjeneste» på 1800-tallet. Å bygge opp og vedlikeholde sanitetstjenesten var ikke uten utfordringer. Rekrutteringen av leger til militær tjeneste var en konstant hodepine – en situasjon som dessverre ikke er ukjent selv i våre dager. Legenes status var i utgangspunktet lav, men bedret seg i denne perioden. Sanitetsmateriellet og medikamentforsyningen til hundrevis av skip, de mange sykehusene og tusenvis av personell spredd over hele verden, var en betydelig logistisk utfordring. Skipslegene og deres assistenter tok vare på personellet om bord. De syke og skadede ble evakuert til sykehus i land, og disse sykehusene tok seg også av veteraner og invalider. I perioden var det få eller ingen som utfordret Royal Navy på havet, og McLean beskriver hvorledes både Royal Marines og marinepersonell ble sendt på land for å delta i krigshandlinger, bl.a. i Krimkrigen og Boerkrigen. Royal Navy hadde et komplett og helhetlig helsevesen flere hundre år før alle briter fikk et helsevesen, i form av National Health Service etter den annen verdenskrig.

Det er imponerende hvilket kildemateriale som er tilgjengelig, og som i stor grad fortsatt ikke er bearbeidet. Royal Navy hadde i perioden detaljert statistikk over alle syke og sårede. McLeans bok er basert på grundige kildestudier. I løpet av de siste årene er det blitt utgitt en rekke verk hvor man tar for seg historien til Royal Navy – og noen av disse tar også for seg besetningene og sanitetstjenesten. Det foregår mye forskning på feltet i Storbritannia. Kontrasten til den dansk-norske fellesflåten (frem til 1814) og den norske marinen (etter 1814) som feiret sitt 500-årsjubileum i 2010, er påtakelig. Verken i Norge eller Danmark finner vi et eneste historisk verk om dette emnet, på tross av at vår marine etablerte og utviklet en helhetlig sanitetstjeneste fra slutten av 1400-tallet.

Forfatteren beskriver de store endringene i medisinen som skjedde på slutten av 1800-tallet, hvor etableringen av bakteriologien og antiseptikken sto sentralt. Dessverre drøfter han i liten grad hvilken rolle eller påvirkning marinelegene hadde på denne utviklingen. På det hygieniske området var sannsynligvis skipsmedisinen i front, noe som kunne vært drøftet. McLean sammenlikner helsetilstanden i Royal Navy med helsetilstanden i handelsmarinen og viser at helsetilstanden var vesentlig bedre i marinen. Det kunne vært interessant med en grundigere drøfting av årsakene til denne forskjellen. Han sammenlikner heller ikke helseforholdene i Royal Navy med andre mariner. Komparative studier mellom forskjellige mariner på 1800-tallet kunne sannsynligvis kastet lys over i hvilken grad institusjonelle forhold hadde innvirkning på helseforholdene.

Surgeons of the fleet er meget leseverdig og gir et unikt innblikk i de utfordringene en internasjonal organisasjon som Royal Navy sto overfor – og håndterte – på 1800-tallet.

Anbefalte artikler