Fragmentariske vaskesedler
Brian Glassers filmblikk går altså en annen vei. Det er ikke filmen som pedagogisk redskap han vier seg til, men filmen som en tekstanalytisk kilde til å si noe om oppfatningen av legers virksomhet. Filmen som medium beveger seg i spenningsfeltet mellom kunst og kommersiell underholdning, og slik sett er den en høyst relevant kilde for å fange opp kulturelle blikk på menneskelige fenomener, som medisinske praksiser.
Etter innholdsfortegnelsen er jeg klar: Hippokrates som horror, dvs. leger i skrekkfilmer; leger i krig; medisinske melodramaer osv. Prosjektet går raskt i oppløsning. Det finnes egentlig ikke noe prosjekt. Glasser følger ikke noen klare idémessige eller analytiske spor. Han har ingen samlende teser og ingen klar metode. Et stort antall filmer nevnes, men de blir sjeldent undersøkt, bare omtalt på et begrenset antall linjer. Boken er mer en stabel av vaskesedler, et stykke filmografisk arbeid, enn fortolkninger. Filmtitler fra forskjellige epoker blir stablet sammen, og jeg tenker: Hva så? En epoketilnærming kunne eksempelvis vært interessant; dvs. hvorvidt eller hvordan filmen som populærkulturell utkikkspost forteller om et endret syn på legeprofesjonen. Mellomkrigslegen, 50-tallslegen, 68er-legen, Reagan-legen osv. Men nei.
Å si at denne boken er overfladisk, er nesten en kompliment. Den er så fragmentarisk at hele flater ikke kan skues. Det er nærmest uunngåelig å få fantasier om hvordan boken er blitt til. Forfatteren har hatt en hyggelig forelesningsserie gjennom et semester eller to, på et innføringsnivå, med filmklipp og kommentarer og kanskje enda mer hygge etterpå. Og så fikk noen den dårlige ideen at det kunne bli en bok. Men det er altså ingen bok i vår tradisjonelle forståelse av tekst som lager en helhet.