Leger på filmduken

Finn Skårderud Om forfatteren
Artikkel

Glasser, Brian

Medicinema

Doctors in films. 148 s. Oxon: Radcliffe, 2010. Pris GBP 20

ISBN 978-1-84619-157-2

Ideen er utmerket: å skrive en bok om hvordan leger blir portrettert gjennom filmhistorien. Leger er en av de profesjonene som hyppigst er blitt vist frem på lerretene de siste 100 årene. Av forståelige grunner finnes langt færre levende bilder om rørleggere eller meteorologer. Leger er tett på livene, fordi de er tett på smerten og døden. Filmhistorisk var legene der før cowboyer, skurker og geistlige. Den åpenbare målgruppen er således leger selv, da man jo liker å lese om nettopp seg selv. Forfatteren, som selv er sosiolog, tenker også at filminteresserte bør lese dette. Men forfatteren mislykkes. Og det solid.

De tette båndene mellom film og medisin kan komme til uttrykk som pedagogisk motiverte tekster som anvender filmer for å illustrere kliniske tilstander. Boken Cinemeducation er et eksempel på dette (1). Og medisinstudenter legitimerer gjerne sitt konsum av TV-serien House med at det er pensumrelevant. Det finnes egne bøker hvor psykiatere guides til å finne filmer som illustrerer de fleste av de tilstandene som er beskrevet i psykiatriens diagnoseoversikter (2, 3). Fortrinnsvis i amerikanske sammenhenger kan man støte på begrepet film therapy, som viser til at filmer blir brukt som redskaper i psykoedukative gruppesamtaler med pasienter.

Fragmentariske vaskesedler

Brian Glassers filmblikk går altså en annen vei. Det er ikke filmen som pedagogisk redskap han vier seg til, men filmen som en tekstanalytisk kilde til å si noe om oppfatningen av legers virksomhet. Filmen som medium beveger seg i spenningsfeltet mellom kunst og kommersiell underholdning, og slik sett er den en høyst relevant kilde for å fange opp kulturelle blikk på menneskelige fenomener, som medisinske praksiser.

Etter innholdsfortegnelsen er jeg klar: Hippokrates som horror, dvs. leger i skrekkfilmer; leger i krig; medisinske melodramaer osv. Prosjektet går raskt i oppløsning. Det finnes egentlig ikke noe prosjekt. Glasser følger ikke noen klare idémessige eller analytiske spor. Han har ingen samlende teser og ingen klar metode. Et stort antall filmer nevnes, men de blir sjeldent undersøkt, bare omtalt på et begrenset antall linjer. Boken er mer en stabel av vaskesedler, et stykke filmografisk arbeid, enn fortolkninger. Filmtitler fra forskjellige epoker blir stablet sammen, og jeg tenker: Hva så? En epoketilnærming kunne eksempelvis vært interessant; dvs. hvorvidt eller hvordan filmen som populærkulturell utkikkspost forteller om et endret syn på legeprofesjonen. Mellomkrigslegen, 50-tallslegen, 68er-legen, Reagan-legen osv. Men nei.

Å si at denne boken er overfladisk, er nesten en kompliment. Den er så fragmentarisk at hele flater ikke kan skues. Det er nærmest uunngåelig å få fantasier om hvordan boken er blitt til. Forfatteren har hatt en hyggelig forelesningsserie gjennom et semester eller to, på et innføringsnivå, med filmklipp og kommentarer og kanskje enda mer hygge etterpå. Og så fikk noen den dårlige ideen at det kunne bli en bok. Men det er altså ingen bok i vår tradisjonelle forståelse av tekst som lager en helhet.

Et bedre alternativ

Siden jeg så sterkt fraråder denne boken, vil jeg gjerne forsøke å gjøre godt igjen med en anbefaling av hvordan det kan gjøres. Den fremtredende amerikanske psykiateren og psykoanalytikeren Glen O. Gabbard – som for øvrig er sønn av to Hollywood-skuespillere og far til en ung skuespillerinne, som innførte en egen filmspalte i sin redaktørperiode i The International Journal of Psychoanalysis, som har skrevet boken The psychology of the Sopranos (4), og som har vært i Oslo og holdt seminarer om TV-seriene Sopranos og In treatment – har sammen med sin bror litteraturprofessoren publisert Psychiatry and the cinema (5). Den forteller om hvordan psykiater- og psykoterapeutprofesjonen er blitt tematisert gjennom hele den amerikanske filmhistorien. Boken er forbilledlig nettopp fordi den tar idéhistorien på alvor, hvordan forskjellige syn på profesjonen farges av de forskjellige kulturelle klimaene gjennom det  forrige århundret. Gabbard utvider vår forståelse av oss selv og de rammene vi arbeider innenfor.

Anbefalte artikler