Intenst velskrevet

Edvin Schei Om forfatteren
Artikkel

Ofri, Danielle

Medicine in translation

Journeys with my patients. 251 s. Boston, MA: Beacon Press, 2010. Pris USD 25

ISBN 978-0-8070-7320-9

Jeg har lest noen bøker om medisin og legeliv skrevet av leger. Ingen har revet meg med som denne. Forfatteren er indremedisiner, overlege ved Bellevue Hospital, det eldste offentlige sykehuset i USA, grunnlagt i 1736. Pasientene som sokner hit, kommer fra hvor som helst, unntatt fra det hvite Amerika, medbringende sine historier – rørende, trivielle, ofte forferdelige. Mange er illegale immigranter, uten politiske rettigheter, dømt til et liv i New Yorks skyggeland, med livsproblemer så komplekse at hjertesvikten eller metastasene slett ikke blir det verste. Mer enn leger flest benytter Ofri sine konsultasjoner til å bli kjent med dem hun skal hjelpe, til å sette seg inn i hva det medisinske problemet betyr for den enkeltes livsprosjekt. Danielle Ofri har poliklinikk for torturofre hver mandag, et møte med ondskap og smerte som hun hater og elsker, slik leger kan hate og elske jobben. Hun strever med sin egen gjenstridige spansk, med telefontolker, med behovet for å gjøre mer enn tiden tillater. I jeg-form møter vi en lege som jobber sent og tidlig, alltid er forsinket, interessert, omtenksom, hemningsløst irriterende og sjarmerende pliktoppfyllende. Hun deler sine indre dialoger om skjemavelde, språklig frustrasjon, tverrkulturell nysgjerrighet, lojalitet, engasjement og hjelpeløshet. Ikke for mye, ikke for abstrakt, ingen klisjeer, verken i format eller budskap. Ekvilibristisk krydrer hun tekstene med skarpe glimt av gjenkjennelige følelser, uutryddelige faglige dilemmaer, knugende sykehusbyråkrati og krevende kvinneplikter overfor tre små, hund, mann og cello som alle skal ha sitt etter lange arbeidsdager.

Men først og sist kommer leseren i nærkontakt med Ofris pasienter: Samuel Nwanko som dukker opp med mørke solbriller, retinaskader og manglende nese to år etter at han ble forsøkt drept med svovelsyre hjemme i Afrika. Julia Borquero med progredierende hjertesvikt som har vandret på sine ben fra Guatemala til USA, og venter på at sønnen på åtte skal komme seg over grensen ved egen hjelp. Efrain Jimenez som, oppvokst i Bronx med en puertoricansk, spansktalende mor av baskisk katolsk familie og en italiensktalende far av indiansk og svart avstamning, konverterer og blir ortodoks jøde. Herr Ptchetpchdad som har så rart navn at Ofri tenker han kanskje kan være skandinavisk (!) – før han viser seg å være fra Kamerun. Har Ptchetpchdad feokromocytom? Nei, blodtrykket stiger når han tenker på datteren på 16 som ble voldtatt og drept fire måneder tidligere.

Boken har ingen innholdsfortegnelse, den åpner som en thriller, og utvikler seg gjennom en rekke løst sammenstilte kapitler som også er pasientfortellinger. Den likner en god roman, men mister aldri sitt preg av dokumentar, av erfaring, av medisin. Språket, som løfter historiene frem, er velklingende og tilbaketrukket, åpenbart et resultat av samme type tålmodig øvelse som hun beskriver i sine ensomme økter med celloen, i utholdende streben etter å spille rent, holde pulsen, skape klang og så, når det stemmer, få en enkelt tone til å lyde som musikk: «I’m getting over it, she said, the color returning to her voice.»

Anbefalte artikler