Når det vanligste ikke er forklaringen

Laurence A. Bindoff Om forfatteren
Artikkel

Genetisk diagnostikk får økende betydning i dagens medisin, ikke minst i nevrologi der arvelige sykdommer forekommer hyppig. Holmøy og medforfattere beskriver en pasient med en arvelig form for forhorncellesykdom som belyser dagens diagnostiske utfordringer og viser hvor viktig genetisk diagnostikk er for å stille en eksakt diagnose.

Kraftsvekkelse og muskelsvinn som rammer en legg vil ikke vanligvis reise spørsmål om arvelig amyotrofisk lateral sklerose. Nerverotsaffeksjon forårsaket av kompresjon eller affeksjon av nervus ischiadicus vil, som forfatterne skriver, være mer nærliggende å tenke på. Men aktuelle kasus gjelder en ellers frisk, ung pasient med to års progressivt forløp uten smerter eller sensibilitetsendring og en slektsanamnese som tyder på dominant arv. Selv om det kan være vanskelig å bekrefte at det er samme sykdom som ses hos slektninger, er slektsopplysninger viktige og peker i retning av arvelig sykdom. Nevrofysiologiske funn og eksklusjon av andre årsaker gjør at man i dette tilfellet må vurdere en arvelig forhorncellesykdom, inkludert den som er forårsaket av SOD1-mutasjoner (1).

Affeksjon av forhorncellene (motornevronene) fører blant annet til kraftsvekkelse og muskelatrofi. De fleste voksne med motornevronsykdom har amyotrofisk lateral sklerose (ALS), som i Norge har en forekomst på ca. 2,5 per 100 000. Lidelsen debuterer vanligvis rundt 60 års alder og har en overlevelsestid fra diagnosetidspunktet på 3 – 5 år (2).

Arvelig amyotrofisk lateral sklerose utgjør cirka 10 % av alle tilfellene og viser både dominant (vanligst), recessiv og kjønnsbundet arvegang (1). Den vanligste arvelige formen for amyotrofisk lateral sklerose forårsakes av mutasjon i superoksid dismutase (SOD1)-genet. Flere mutasjoner i dette genet er påvist med en viss korrelasjon mellom genotype og fenotype. Mutasjoner i SOD1-genet finnes også blant pasienter med antatt sporadisk amyotrofisk lateral sklerose. I tillegg til arvelige former for amyotrofisk lateral sklerose, der forhorncellebetingede utfall er de klart dominerende kliniske funn, finnes det syndromer der amyotrofisk lateral sklerose-liknende utfall forekommer sammen med f.eks. frontotemporal demens, spastisk paraplegi og parkinsonisme (1).

Kasuistikken belyser hvor viktig det er å komme frem til en genetisk diagnose. Funn av en kjent sykdomsgivende mutasjon gjør videre utredning unødvendig. I tillegg gir funnet prognostiske opplysninger. Selv om genotype-fenotype-korrelasjon ikke alltid sammenfaller, kan sammenlikning av mange pasienter med samme mutasjon oftest si noe om utviklingen av sykdommen. For eksempel er den SOD1-mutasjonen som pasienten fikk påvist, assosiert med amyotrofisk lateral sklerose som starter asymmetrisk i ett bein, utvikler seg langsomt og sjelden gir bulbære utfall (3). Bulbære utfall er den vanligste årsaken til morbiditet og mortalitet hos pasienter med amyotrofisk lateral sklerose.

Anbefalte artikler