En advarsel mot psykologprofesjonen

Per Vaglum Om forfatteren
Artikkel

Madsen, Ole Jacob

Den terapeutiske kultur

205 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. Pris NOK 319

ISBN 978-82-15-01509-5

Psykologprofesjonen har ekspandert enormt. Ifølge forfatteren som er psykolog og filosof, har den utkonkurrert psykiatrien, og psykologisk forståelse gjennomsyrer mer og mer vårt samfunn. Den passer som hånd i hanske med nyliberalismens og individualiseringens prosjekt hvor målet er at den enkelte borger kontrollerer seg selv og tilskriver alle feil til seg selv og ikke til samfunnet eller politikerne. Hvis det ikke går så godt som ønsket, har det sin rot i den enkeltes mangel på selvfølelse eller forstyrrelser i «det mentale». Da trenger man hjelp av eksperter. Og psykologene stiller opp i selvhjelpslitteraturen, i psykiatrien, i skolen, i kommunen, i idretten, i bedriftene, i såpeseriene osv. Som en motvekt til denne suksessfortellingen, har boken ett eneste budskap: «Uansett hvor velmenende psykologers interesser i å forske på psyken og bistå enkeltmennesker i det individualiserte samfunn er, er resultatet at denne virksomheten svekker den samfunnsmessige forestillingsevnen, som er en forutsetning for at individer er kapable til å forstå hvordan egen skjebne henger sammen med samfunnsendringer og tusener andres skjebner. Og verst av alt: Dermed undergraves også individenes vilje til forandring av sin situasjon (status quo) utover å bli (litt) bedre utgaver av seg selv.» Forfatteren advarer mot at stadig flere ikke-psykologiske fenomener blir forstått som noe som oppstår i enkeltmenneskers hjerne. Psykologene bør heve blikket og også se hvilken sosial og politisk situasjon pasientene er i.

Boken er velskrevet, men temmelig ensidig til tross for forsøk på å la motforestillinger komme til orde. Det eneste budskapet gjentas og gjentas, men gjentakelsene er til å holde ut. Den er skrevet ut fra et filosofisk perspektiv og refererer en del sentrale kritikere av individualiseringen, nyliberalismen og psykologprofesjonen. Men forfatteren nevner ikke den psykologifobien som tvert imot preger mye av sosiologi, litteraturvitenskap, statsvitenskap og idéhistorie, og som hindrer inkludering av kunnskap om f.eks. personlighet, utviklingspsykologi, gruppedynamikk, sosialpsykologi og det ubevisste i sin forståelse av fenomenene.

Madsen har også noe å si til psykiatrien som kan gi støtte til individualiseringen i samfunnet gjennom å forsterke sitt biologiske perspektiv. Hvis årsaken til psykiatriske lidelser blir oppfattet ensidig som «feil» i hjernen, «slipper man» å påvirke pasientens eventuelt utålelige livssituasjon eller stimulere til å gjøre opprør mot den. Men i så fall forlater man den biopsykososiale modellen.

Forfatteren understreker at den individorienterte psykologien er nødvendig og nyttig, men advarer samtidig mot at man er med på å konservere pasientproduserende krefter i samfunnet. Hvis du trenger argumenter for å løfte blikket og fokusere på pasientenes livssituasjon, er dette boken for deg. Det er den også for alle som er interessert i forholdet mellom psykiatri/psykologi og samfunn/politikk.

Anbefalte artikler