Danningen av et faglig miljø
Da de penicillinresistente stafylokokkene gjorde sitt inntog i norske sykehus i slutten av 1950-årene var ikke resistensproblemene ansett for å være verken spennende eller utfordrende. Det fantes ikke noe stort faglig miljø og ofte var det nykomlingene som måtte ta til takke med dette arbeidet. «Som yngstemann på Kaptein Wilhelmsen i april 1961 så ble jeg jo satt til å undersøke resistens, for det var jo lavprioritet. Det var ikke noe særlig fremtid i det der! For de andre syslet jo med vitenskap, og jeg oppdaget fort at det var et primitivt område, det å forske på resistens» (Tore Midtvedt). Det kan nesten virke som om forskning på resistens var noe man nærmest snublet borti av en ren tilfeldighet, og ikke av interesse for fagfeltet. Interessen kom senere sammen med kunnskapen. Claus Ola Solberg fortalte at han i Bergen fikk jobben med å kartlegge spredningen av stafylokokker ved sykehuset fordi de trengte en som var «ung og grønn», og at det var gjennom dette arbeidet at hans interesse for resistens vokste frem. I 1950- og 60-årene var resistensproblemer heller ikke et nasjonalt anliggende. Det var noe som de enkelte laboratoriene og gruppene drev med på egen hånd, og området var relativt lite utviklet. Til å begynne med fantes grupperingene først og fremst i Oslo og Bergen, senere også i Tromsø og Trondheim. Solberg fortalte at det ikke fantes samkjøring mellom de ulike instansene eller noen regelverk. Man innhentet informasjon og kunnskap litt her og litt der og gjorde sine egne erfaringer underveis. Han påpekte at miljøene heller ikke hadde den samme forståelse av smitteveier og smittemåter som vi har i dag, men at kunnskapen og det faglige miljøet vokste i takt med de økende problemene.
Både Midtvedt og Solberg trakk frem en MRSA-epidemi i Trondheim som en øyeåpner for resistensproblemene. De fortalte om en årvåken sjef på mikrobiologen ved sentralsykehuset i Trondheim som fikk stoppet et MRSA-utbrudd på sykehuset ved å evakuere en kvinneklinikk i byen slik at alle de berørte pasientene kunne flyttes dit og isoleres (11). Midtvedt fortalte også at fylkessykehuset i Lørenskog i den samme perioden brukte en MRSA-pasient for å teste at rutinene for isolasjon var på plass. På den måten nådde de ut til og fikk testet rutinene til infeksjonslegene, indremedisinerne og kirurgene ved sykehuset. Dette ser også ut til å være et fellestrekk for utviklingen av miljøet, en praktisk tilegning av kunnskap og et miljø som vokste i takt med kunnskapen.
Arve Lystad, som har hatt mye av sitt virke innenfor faget sykehushygiene, illustrerte eksempler på en praktisk tilnærming til problemene. I tillegg til å arbeide som mikrobiolog ved bl.a. Kaptein W. Wilhelmsen og Frues Bakteriologiske institutt og senere Statens institutt for folkehelse, hadde han i perioden 1966 – 91 en bistilling som konsulent for sykehushygiene ved Aker sykehus. Han fortalte at han i dette arbeidet tok med seg kunnskapen og erfaringene han gjorde i laboratoriet og implementerte dette i sykehushverdagen. I laboratoriet fikk han ideer om hva som kunne være årsaken til resistensutvikling og hvordan dette kunne forhindres. Han ble klar over at det ofte skyldtes antibiotikapress og seleksjon. Noe av det første han derfor gjorde i sin stilling ved sykehuset, var å hjelpe klinikerne med å avgjøre hvilket antibiotikum som skulle brukes i ulike situasjoner, f.eks. når en pasient kom til intensivavdelingen med en postoperativ infeksjon. Han innså raskt at det å sende prøver til eksterne laboratorier ofte tok for lang tid. Når svarene endelig var på plass, var pasienten enten død eller utskrevet og utallige antibiotikavarianter var utprøvd underveis. Han startet derfor prosessen med å innføre «ved sengen-diagnostikk». Gjennom sin stilling ved sykehuset oppdaget han også en rekke andre mangler når det gjaldt hygiene. Konsekvensen av å rette opp disse manglene var betydelige endringer i rutinene. Tiltakene ble først gjennomført ved Aker, men etter hvert fulgte andre sykehus etter.
I midten av 1970-årene brøt det ut en shigelloseepidemi på Solgården, et ferie- og helsesenter i Spania for nordmenn med behov for ekstra tilrettelegging. Lystad, Solberg og Midtvedt erindret dette med stor innlevelse og humor. Denne epidemien førte til store endringer i det sykehushygieniske arbeidet. Ved hvert sykehus ble det nå ansatt en heltids sykehushygieniker i tillegg til hygienesykepleiere. Det ble også opprettet hygienekomiteer og Statens institutt for folkehelse startet en ettårig utdanning for hygienesykepleiere. Første kull ble uteksaminert i 1989 (12).
Midtvedt, Lystad og Solberg trakk frem viktigheten av kompetanseheving og motivering av leger og annet helsepersonell i dette arbeidet. Dette var viktig for utviklingen av miljøer med spesialkompetanse innen fagfeltet. Kursvirksomheten ble innledet allerede i 1960-årene, og etter hvert utviklet det seg en bred kurs- og informasjonsvirksomhet for leger. De nye spesialistforeningene sto sentralt i dette. Solberg fortalte at mikrobiologene fikk sin egen forening i 1950-årene og at han selv tok initiativ til opprettelsen av Infeksjonsforeningen i 1974. Etter hvert kom også andre foreninger til. Midtvedt påpekte at dannelsen av spesialistforeningene ga en betydelig kompetanseheving og var med på å styrke miljøet. De to viktigste kursene var kurs i infeksjonssykdommer og antibiotikabruk. Kursene ble arrangert annethvert år og var populære. Her møttes representanter for de ulike gruppene og fikk luftet problemstillinger som deretter ble diskutert. Etter hvert ga også kursene uttelling for de ulike spesialitetene. Kursene avholdes fremdeles.
I 1970-årene begynte Midtvedt i samarbeid med Statens institutt for folkehelse, Gades Institutt og Kaptein W. Wilhelmsen og Frues Bakteriologiske institutt å utvikle et system for registrering av antibiotikaresistens. Statens institutt for folkehelse skulle ta virologien, Gades institutt immunologien og Kaptein W. Wilhelmsen og Frues Bakteriologiske institutt bakteriologien. Resistensbestemmelse var lenge ikke standardisert og Norge hadde ikke egne sonekrav for å angi grad av resistens. Sverige hadde imidlertid etablert slike kriterier langt tidligere, og inntil man kom frem til egne sonekrav her hjemme var det de svenske som ble brukt.
Utviklingen av fagmiljøet ble ledsaget av viktige tiltak som opprettelsen av Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) ved Folkehelsa i 1975 og utarbeidelse av retningslinjer for infeksjonsforebyggende arbeid. Resistensproblemet er i dag anerkjent som et av de største folkehelseutfordringer i den vestlige verden. Denne oppmerksomheten har fått en dominoeffekt på fagmiljøet, som har fått et oppsving. I 1999 ble Nasjonal overvåkning av antibiotikaresistens sentralisert gjennom etableringen av et forskriftshjemlet overvåkningssystem (Norsk overvåkningssystem for antibiotikaresistens hos mikrober (NORM)) i Tromsø (13).