Komplekse verker
Forsiden i dette nummer av Tidsskriftet er Arch of hysteria av Louise Bourgeois. Dette kunstverket refererer direkte til Charcot og er nærmest paradoksalt relasjonelt i den forstand at en «arc-de-cercle» ikke oppstår solitært, den krever tilskuere. Figurens stivnede bevegelse, bevrende i naken tensjon, hengende ensom i løse luften, er typisk for Bourgeois’ arbeider: uklare grenser mellom individ og relasjon, underlige seksuelle allusjoner og dysmorfe kropper. Alt dette gir assosiasjoner til den preverbale og preintellektuelle alderen – der de mønstrene som vi repeterer hele livet kommer fra. Derfor er det ikke noen tilfeldighet at figuren er uten hode og dermed uten språk. Arch of hysteria er kroppsliggjort, språkløs psykisk konflikt, ikke ulikt Freuds berømte kasuistikk «Dora», hvis fremste hysteriske symptom var afoni (4).
Individet og relasjonen er ofte temaet også for Cells, en serie installasjoner Bourgeois skapte i 1990-årene. Disse cellene er små og store rom avgrenset av industriliknende stålplater, gittere og dører. Betrakteren kan gå rundt dem og kikke inn. Noen ganger får man bare et glimt av hva som er der inne, andre ganger er innholdet åpenbart. Cellene inneholder ulike gjenstander, sjelden med tydelig meningsinnhold, ofte med erotisk ladet symbolikk og alltid med en relasjonell undertone. Cell (Arch of hysteria) (fig 1) er typisk i så henseende. Den hode- og armløse figuren er utspent i en «arc-de-cercle». Man kan stusse litt på det gjentatte «Je t’aime» – jeg elsker deg – som er skrevet i rødt på den nakne brisken, og de fleste av oss vil få assosiasjoner til smerte, angst og skadede relasjoner. Ifølge Bourgeois selv er det mer komplekst enn som så. Hun skriver om denne installasjonen at den «handler om emosjonell og psykologisk smerte […] Hennes bue – oppbygging av tensjon og utløsning av tensjon – er seksuell. Det er et substitutt for orgasme, uten tilgang til sex […] Vi har den store søvn, som er døden, og den lille søvn, som følger etter orgasmen» (1).
Nettopp denne uhyre kompleksiteten i Bourgeois’ verk, den tette og ordløse veven av angst, smerte, fortvilelse, håp, seksualitet, liv og død, er kanskje grunnlaget for den dype fascinasjon hennes kunst innbyr til. Hun skildrer det ordløst fellesmenneskelige i oss alle.