Ensidig og misvisende
Aftenposten hadde en omtale av rapporten under overskriften Riktig å massevaksinere (3). Dette er ikke en korrekt gjengivelse av rapportens innhold. Tvert imot står det: «DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap; red. anm.) har ikke grunnlag for å ta stilling til om rådet om massevaksinering var riktig eller galt, men mener at beslutningen fremstår som fullt forståelig ut fra den situasjonen en var i høsten 2009» (1, s. 17). En slik ullen formulering er trolig kommet til som en konsekvens av rapportens tilblivelseshistorie – den er ingen gransking, men en gjennomgang «i dialog med de involverte aktørene» (1, s. 9).
Ett eksempel på hva slik dialog kan resultere i, finner vi under omtalen av den allmenne vaksinasjonens kritikere. Alt rapporten har å komme med er at «enkelte miljøer er skeptisk til vaksiner generelt og kanskje influensavaksine spesielt» (1, s. 103). Dette er stråmannsargumentasjon – man forsøker å utdefinere begrunnede ytringer ved å hevde at de kommer fra vaksinemotstandere og derfor mangler troverdighet. At danskene valgte en annen strategi enn den norske, viser at alternative fortolkninger kunne ha noe for seg.
Tilsvarende ensidighet preget myndighetenes argumentasjonsform under pandemien – ved å være proaktive og fylle mediene med sine vurderinger skulle det bli vanskelig for andre å komme til orde (1, s. 134). Faren ved slik støysending er selvsagt at faglig begrunnede motforestillinger ikke når igjennom, noe som også antydes i rapporten – der heter det at det tette samarbeidet mellom Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet kan utgjøre en fare for kvaliteten på beslutningene. «Etter DSBs mening kan prosessen som førte frem til vedtaket om å anbefale befolkningen å vaksinere seg, være et eksempel på dette» (1, s. 194).