Gratis for småbarn og fødende
Sykehuset får noe økonomisk støtte fra misjonsorganisasjoner i ulike land, og Norad gir betydelig støtte til landsbyhelsearbeidet. Mesteparten av driftsutgiftene til det kliniske arbeidet dekkes likevel av pasientenes egenbetaling. Alt, fra enkle blodprøver til kirurgiske operasjoner, betales etter et stykkprissystem. Det kan synes urimelig å ta betalt fra fattigfolk, men om man ikke gjorde det, ville sykehuset snart gå konkurs og måtte legges ned. Støtten som mottas fra landets egne myndigheter svarer til mindre enn 1 % av driftsutgiftene. Heldigvis disponerer sykehuset et pasientstøttefond, som er bygd opp av gaver fra støttegrupper i flere land. Det brukes til å betale for helt nødvendig behandling for de aller fattigste, som ellers hadde måttet gå ubehandlet med livstruende sykdom. Fondet disponeres av sykehusets eget sosialkontor, basert på et vedtatt reglement med kriterier og regler for støtte.
For noen år siden hadde vi inntrykk av at det generelt var færre innleggelser av barn med diaré og pneumoni enn hva man skulle forvente epidemiologisk basert på tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) (7). Det så også ut til å være en skjev kjønnsfordeling, med mange flere gutter enn jenter innlagt.
Det var åpenbart at ordningen med pasientstøttefondet ikke fungerte etter intensjonen for småbarn. Fattigfolk kunne nok bringe sine sønner til sykehuset for behandling. Men ettersom de ikke kunne vite sikkert på forhånd at de ville få støtte til behandlingen, tok de ikke sjansen på å ta med sine syke døtre dit. Det anses som en dårlig investering å betale for behandling av jentebarn, de skal jo bare giftes bort likevel. Et nepalesisk ordtak beskriver hvor dumt det er å investere i døtres fremtid: «Det er som å vanne et tre i naboens hage».
Sykehusets styre bestemte derfor at all behandling av småbarn skulle være gratis. For å ha en enkel og objektiv grense sa man at dette skulle omfatte alle barn med vekt under 12 kg. For denne gruppen skulle foreldrene kunne vite, før de kom til sykehuset, at behandlingen ville være gratis. De ansatte i landsbyhelsearbeidet og lokalradioen spredte kunnskap om nyordningen til befolkningen. Ved en opptelling året etter hadde antall barn under fem år økt med 56 %, og andelen jenter hadde økt til vel 40 % (8, 9).
Også fødende må betale for seg på sykehuset. En normal fødsel koster 1 500 nepalske rupier. Det tilsvarer bare ca. 120 kroner, men i landsbyene er det ti dagslønner og altså en betydelig utgift. Totalprisen for en keisersnittpasient er minst åtte ganger så mye. Det er avskrekkende, selv om de fattigste får støtte fra pasientstøttefondet. I Nepal som helhet foregår 81 % av alle fødsler uten trent fødselshjelper til stede (1), og det er grunn til å tro at tallet er enda høyere her i utkanten. Det er kjent at en ordning med stykkprisbetaling for helsetjenester reduserer befolkningens bruk av slike tjenester (10), og at denne effekten er større for kvinner enn for menn, og aller størst for barn (11, 12). I for eksempel Sierra Leone, som tidligere baserte hele sin helsetjeneste på direkte pasientbetaling, har et tilsvarende system hatt så negative konsekvenser for mødre og småbarn at det fra mars 2010 er innført gratis helsetjenester for akkurat disse gruppene (13).
Det er derfor et stort fremskritt at fra neste budsjettår vil all fødselsomsorg på Okhaldhunga sykehus bli gratis. Det ble mulig etter at Nepals myndigheter gikk med på å dekke en vesentlig del av utgiftene ved fødsler. Resten av utgiftene vil bli dekket av utenlandske donorer. Dette vil gjøre det mulig å yte helt gratis fødselshjelp, så også de fattigste kan benytte seg av tilbudet. Videre er det et tegn på at landets myndigheter nå viser vilje til å ta ansvar for helsetjenester til sin egen befolkning, også de på landsbygda.