Fosterdødsrisiko
Før man foreslår generelle tiltak for å redusere forekomsten av fosterdød etter termin bør man vite hva den faktiske risikoen er – og om denne risikoen er høyere etter termin enn ved termin. For å beregne gestasjonsspesifikk fosterdødsrate må nevneren i analysene være kvinner som ennå ikke har født.
Vi har gjort slike analyser blant alle som var gravide i perioden 1967 – 2006, med data fra Medisinsk fødselsregister (1). Svangerskapslengden er beregnet på grunnlag av dato for siste menstruasjon for årene inntil 1999 og ut fra ultralydmål i svangerskapsuke 17 – 19 fra og med 1999. I de tilfellene der kvinnen ikke har vært til terminbestemmende ultralydundersøkelse, er svangerskapslengden beregnet ut fra første dag av siste menstruasjon. Risikoen for fosterdød per 1 000 pågående svangerskap blant kvinner i alderen 20 – 24 år var 0,9 i svangerskapsuke 40, 1,3 i uke 41, 2,0 i uke 42 og 3,7 i uke 43. Blant kvinner over 40 år var fosterdødsraten i de samme svangerskapsukene henholdsvis 2,4, 3,6, 8,4 og 24,8. Det er få tilfeller av fosterdød etter uke 42 og derfor statistisk usikkerhet knyttet til dette estimatet.
Vi studerte også endringen i risiko for fosterdød fra 1967 og sammenliknet periodene 1967 – 86 og 1987 – 2006 (1). Her fant vi at forekomsten av fosterdød etter svangerskapsuke 37 i den siste perioden var halvert i forhold til perioden 1967 – 86. Fosterdødsrisikoen i Norge er blant de laveste i verden, og det er nå nesten ingen økning i risikoen for fosterdød etter termin. I den grad fosterdødsrisikoen øker etter termin i dag, ser dette ut til å gjelde utelukkende for kvinner som er 35 år eller eldre.