Hvordan få flest mulig til å donere organer?

Bjørn Hofmann Om forfatteren
Artikkel

Siegel, Jason T.

Alvaro, Eusebio M.

Understanding organ donation

Applied behavioral science perspective. 392 s, tab, ill. Chichester: Wiley-Blackwell, 2009. Pris GBP 75

ISBN 978-1-4051-9213-2

Det er mangel på organer for transplantasjon. Hva er den beste fremgangsmåten for å rekruttere flest mulig til å bli organdonorer? Er det bedre med donorkort enn med sentrale donorregistre? Hvordan skal man klare å øke donasjonen i minoritetsgrupper, som ofte skiller seg ut kulturelt og sosialt? Dette er hovedspørsmålene i denne boken, hvor målgruppen er forskere og helsepersonell som er involvert i organdonasjon og rekruttering. Boken er basert på presentasjonene ved et årlig symposium i anvendt sosialpsykologi ved Claremont Graduate University i California, USA. Redaktørene og bidragsyterne har mange års erfaring med forskning og rekrutteringsarbeid.

Med unntak av ett kapittel handler boken om organer fra avdøde, og den baserer seg på nordamerikanske forhold. I USA har statene noe ulik lovgiving og praksis, der det varierer hvorvidt donorkort og merkede sertifikater er juridisk bindende. I to innledende kapitler gir man på forskjellig måte en god oversikt over organdonasjon (i USA) og metoder for rekruttering av donorer.

Forfatterne ser i hovedsak på tre typer intervensjoner: gjennom media, mot bestemte samfunnsgrupper og i organisasjoner (helsevesenet og frivillige organisasjoner). Intervensjonene kan være kampanjer, informasjonsspredning, undervisningsopplegg og overtalelsesteknikker, og de bygger på ulike modeller innen anvendt sosialpsykologi og atferdsfag. I tillegg drøfter forfatterne ulike metoder for å måle og vurdere utbytte av intervensjoner for å høyne antallet donorer.

Hva virker? Hvordan får vi flere organdonorer? Man viser at flere tiltak synes effektive, uten at noen peker seg ut spesielt. Ulike tiltak kan også sammen gi økt antall organer.

Selv om lovgivingen, helsevesenet og mediesituasjonen er forskjellig i Norge og USA, kan boken gi oss nyttige innspill til hvordan vi i Norge bedre kan bidra til at befolkningen får et mer bevisst forhold til organdonasjon. Det jeg savner mest, er en åpen diskusjon av premissene for intervensjonene og metodene: Er det riktig å rekruttere donorer for enhver pris, og hvor langt skal man gå når det gjelder overtalelse? Hvor går grensen mellom sofistikert undervisningsbasert overtalelse og manipulasjon?

Forfatterne viser blant annet hvordan en storstilt og godt planlagt intervensjon for å øke rekrutteringen blant den asiatiskættede delen av befolkningen ble totalt undergravd av medieoppslag om ulovlig høsting og salg av organer ved et sykehus. Det understreker hvilket grunnstoff organdonasjon er laget av: tillit.

Anbefalte artikler