Funksjonshemning, sårbarhet og den psykoanalytiske annerledesheten

Bjørn Hofmann Om forfatteren
Artikkel

Kristeva, Julia

Engebretsen, Eivind

Annerledeshet

Sårbarhetens språk og politikk. 293 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010. Pris NOK 389

ISBN 978 – 82 – 05 – 40078 – 8

Den bulgarsk-franske intellektuelle Julia Kristeva har ledet Det nasjonale råd for funksjonshemning i Frankrike og ble tildelt Holbergprisen i 2004. Det danner bakgrunnen for at to av hennes tekster innleder en bok om funksjonshemning og annerledeshet på norsk.

Forfatterne av de 11 norske bidragene anvender og reflekterer over Kristevas perspektiver på en rekke konkrete områder, som utdanning, profesjonell og privat omsorg, integreringspolitikk og mye mer. Kristevas grep er gjennom språkanalyse og erfaring fra psykoanalyse å avdekke underliggende og låsende strukturer. Hun gir oss redskaper til å tenke de begrepene vi til daglig tenker med. Og denne boken handler om begreper og ikke om mennesker. Det er dens styrke, men også dens svakhet.

Kristeva mener vi må gå ut over tradisjonelle måter å tenke på funksjonshemning på. Barmhjertighetens tilnærming har sin begrensning fordi den lett gjør funksjonshemmede til ofre. Tilsvarende er det problematisk å presse funksjonshemmede inn i rollen som ressurs, fordi også den bygger på et individuelt orientert ytelsesideal som definerer funksjon og dens hemning. Vi må ifølge Kristeva over til sårbarhetens politikk, som er en fellesskapets og samhandlingens politikk. Funksjonshemmede utfordrer oss fordi de minner oss om en grunnleggende sårbarhet som er felles for alle mennesker. Funksjonshemmede kan derfor bringe oss tilbake til noe allment og, gjennom å lære oss å gjenkjenne vår felles sårbarhet, skape rom for fellesskap, forståelse, oppmerksomhet og solidaritet.

Boken er skrevet for masterstudenter i spesialpedagogikk, sosialt arbeid, sosialpolitikk, helsefag og rehabilitering, men kan være av interesse for alle som arbeider med funksjonshemning og ulike former for annerledeshet i helsevesenet. Den har et nyttig innledningskapittel, hvor man gir en innføring i Kristevas tenkning og hvordan den anvendes i de ulike kapitlene.

De norske bidragsyterne forholder seg aktivt til Kristevas tenkning. Dette skaper en god sammenheng for leseren, til tross for enkelte gjentakelser og kapitlenes sprikende tematikk som spenner fra Ibsens Lille Eyolf til frihetens og likhetens filosofihistorie.

Er så dette et nytt opplysningsprosjekt som kan revolusjonere tenkningen om funksjonshemmede, slik Kristeva og flere av medforfatterne hevder? Dersom vi skal bedømme ut fra Kristevas bidrag, er det vanskelig å se at man når målet. Kristeva henger fortsatt fast i defekttenkningen, som er dominerende på feltet. De store vyene og de pompøse ordene synes godt avsondret fra funksjonshemmedes hverdag og gjør at teorien kan virke fjern og arrogant. Dette på tross av at hun har førstehånds kjennskap gjennom en sønn med en nevrologisk funksjonshemning. Selv grunnleggende og viktige poeng står i fare for å drukne i hva mange vil oppfatte som ordspill og retorikk.

De norske bidragene er langt mer jordnære og konstruktive. Engebretsen og Solvangs innledning inneholder også en treffende kritikk av Kristeva, som setter hennes tekster i perspektiv. Den viktigste kritikken og korreksen kommer likevel fra Jan Grue, som i sitt kapittel klokt påpeker at Kristeva (og mange andre) «snakker om annerledesheten, verken som eller med den» og at det kan være stigmatiserende for funksjonshemmede å bli gjort til metafor for den universelle sårbarheten.

Etter 293 sider er det fortsatt uklart for meg hva som er «programmet» for sårbarhetens politikk. Det kan være fordi boken har et dekonstruktivt mål: Den vil «uroe og destabilisere begreper», mer enn å bygge opp eller skape noe nytt. Når det ikke plager meg, er det fordi flere av bidragene er både jordnære og konstruktive og peker mot mer fruktbare måter å leve sammen på, funksjonshemmet eller ikke.

Anbefalte artikler