Den døde kroppen
Espen Stuelands bok Gjennom kjøttet: disseksjonen og kroppens kulturhistorie har nettopp den døde kroppen som tema. I løpet av de tettskrevne 770 sidene er det knapt en side ved den døde kroppen som ikke blir berørt. La det være sagt med en gang: Dette er en rik, lærd og svært god bok – den mest interessante sakprosautgivelsen jeg har lest på norsk på veldig lenge. Utgangspunktet er, som tittelen sier, svært materielt, konkret og håndfast: Det handler om kroppen som kjøtt, som åndløs materie. Den døde kroppen slik den foreligger på disseksjonsbordet, i poesien og bildekunsten, i dagens mange TV-serier, i politikken og i rettssalen, i tidligere tider og i dag. Espen Stueland tar oss med på en reise i tid og rom og til ulike tradisjoner, for å se hvordan dette kjøttet har fremstått til ulike tider, i ulike kulturer og i ulike miljøer. Disseksjonens og obduksjonens historie belyses ikke bare gjennom klassisk medisinhistorisk litteratur, men også gjennom filosofi, kunsthistorie, litteratur, religion, etikk og samtidens popkultur, bare for å nevne noe. Det er rett og slett et imponerende stykke tverrfaglig eksperiment.
Spørsmålet reiser seg nærmest umiddelbart: Hva slags bok er dette? Noe klassisk historieverk er det ikke – historikerne skriver sine fortellinger basert på kronologi, mens forfatteren her forakter kronologi. Han omtaler 1800-tallspoeten Baudelaire sammen med dagens TV-seriefigur dr. House og renessansens anatom Vesalius. Noen kunsthistorie er det heller ikke, for kunstanalytiske perspektiver er ikke det sentrale, selv om de er der. Og det er slett ikke skjønnlitteratur. Espen Stueland er en prisbelønnet lyriker, romanforfatter og kritiker, men det er overraskende lite å spore av det poetiske og rike språket han ikler bøkene sine når han ikke skriver prosa.
Gjennom hele boken blir det tydelig hvor lite statisk kroppen er, og Stueland viser godt hvordan fortidens mennesker, inkludert leger, poeter og kunstnere tenkte helt annerledes om kroppen. Det er en helt annen kropp som fremkommer hos renessansepoetene enn hos dagens kroppsbesatte kunstnere, og døden får en helt annen form i Vesalius’ anatomibok enn i Gunther van Hagens omdiskuterte kommersielle utstillinger av døde kropper. I en fantastisk passasje forteller Stueland sykehistorien til 1600-tallspoeten John Milton, i dag kjent som forfatteren av Paradise Lost. Både han selv og legene hans tolket hans tiltakende blindhet som resultatet av en tåke som hadde sitt utspring i fordøyelsesproblemer, og som steg opp fra magen og satte seg i blikket.
Men her er også fine refleksjoner over hvilket maktspill disse kroppene er blitt innlemmet i. På begynnelsen av 1800-tallet ble likene viktige for medisinsk vitenskap og praksis. Da begynte medisinerne systematisk å utforske patologiske forandringer i det døde legemet, og de fant nøkkelen til det levende i de døde kroppene. Problemet var mangelen på lik. Det ble kompensert ved bruk av kriminelle og fattige kropper, og de døde kroppene ble skamløst omtalt som kommersielle produkter i den medisinske litteraturen fra begynnelsen av 1800-tallet av. I The British Anatomy Act av 1832 får legene lov til å dissekere de fattige kroppene som ikke er blitt gjort krav på av noen andre, og det blir tydelig at disseksjonen har både en moralsk og en juridisk side. Dette er for så vidt kjent fra tidligere medisinhistorisk litteratur (1), men Stuelands gjengivelse får ny verdi ved at det knyttes til dagens problematiske organhandel i den tredje verden.