Er pasientarbeid og kommunikasjon utenfor sykehuset noe helt for seg selv?

Guttorm Brattebø Om forfatteren
Artikkel

Nordby, Halvor

Etikk og kommunikasjon i prehospitalt medisinsk arbeid

173 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010. Pris NOK 349

ISBN 978-82-05-40000-9

Det er ingen tvil om at kommunikasjon mellom pasienter og helsearbeidere er noe som kan volde mange problemer og unødig lidelse for begge parter. Nesten alle klager og avviksmeldinger har kommunikasjon som en medvirkende årsak, og plusser man på etikk, er nok omfanget enda større. Således er det interessant at det har kommet en ny lærebok i etikk og kommunikasjon. Forfatteren er filosof, tilknyttet Høgskolen i Lillehammers videreutdanning for ambulansepersonell (paramedic-studiet). Målgruppen er derfor naturlig nok primært ambulansepersonell, og forfatteren baserer seg mye på undersøkelser og erfaringer fra denne utdanningen. I tillegg har han hospitert ved ambulansetjenester og i AMK.

Forfatteren tar opp etiske metodeverktøy og teorier, kommunikasjon og kultur samt litt juss. Hvert kapitel har eksempler og avsluttes med en grei samling studiespørsmål. Formatet er behagelig, og trykkvaliteten er god, men det er sparsomt med illustrasjoner og tabeller. Språkføringen virker også til tider litt unaturlig og unødig teoretisk. Likeledes ville undertegnede ha foretrukket referanser etter hvert kapittel. Referansene er for øvrig ikke angitt med sidetall.

Det er ingen tvil om behovet for å ta opp disse tema i forbindelse med ambulansearbeiderutdanningen, men det er problematisk at det ifølge boken kan virke som om det nesten bare er denne yrkesgruppen som driver prehospital akuttmedisin i Norge. Mange av forfatterens diskusjoner synes faktisk å se bort fra det faktum at ambulansearbeiderne er en del av en kjede, og at de derfor ikke må se på seg selv som en isolert del av helsesystemet. Et økende problem i dag er at kommunehelsetjenesten og primærlegene distanseres fra ambulansetjenesten ved at ambulansepersonell heller vil agere på egenhånd enn å involvere legevaktlegen. Dette er en ugunstig utvikling, og en mer kompetent ambulansetjeneste må suppleres med mer kompetente, lokale akuttmedisinske team. Ambulansearbeideren skal heller ikke primært stille diagnoser, men snarere identifisere tegn på organsvikt og behov for nødvendige tiltak. Omsorgselementet må heller ikke overses. Det kjøres langt flere «grønne» oppdrag enn «bloddryppende» akuttoppdrag der sekundene teller!

Historier fra «virkeligheten» er alltid bra, spesielt i en lærebok om etikk og kommunikasjon. Likevel kjenner ikke anmelderen seg alltid igjen i den virkeligheten som beskrives. Når forfatteren i et eksempel (s. 146) beskriver hvordan en lege skal forklare seg for ambulansepersonell i forbindelse med administrering av morfin, er ansvarsforholdet nesten snudd på hodet. Det er synd at ikke leseren blir henvist til legemiddelforskriften. Det er både mulig og nødvendig å konferere med AMK og AMK-lege eller legevaktslege. Ambulansepersonell er ikke primært solospillere som skal fungere helt alene. De er del av et system. Der forfatteren glimter til, er under tema kulturforståelse og -sensitivitet. Dette er noe morgendagens helsearbeidere vil måtte forholde seg til i mye større grad enn til nå.

For de som er involvert i utdanning av ambulansepersonell, vil boken være nyttig, tross sine svakheter og drøye pris.

Anbefalte artikler