Biopsykososial modell eller humanisme?

Per Vaglum Om forfatteren
Artikkel

Ghaemi, S. Nassir

The rise and fall of the biopsychosocial model

Reconciling art and science in psychiatry. 253 s, ill. Baltimore, MD: The Johns Hopkins University Press, 2009. Pris USD 50

ISBN 978-0-8018-9390-2

Boktittelen lover en fremstilling av den biopsykososiale modellens fremvekst i medisinen, en kritisk vurdering av dens svakheter og et forslag til en bedre modell. Dessverre skuffer den stort. Skildringen av fremveksten av den biopsykososiale modellen i USA fra Adolf Meyer (1866 –  1950), via Roy Grinker (1900 – 93), til George Engel (1913 – 99) er tankevekkende, men hele boken skjemmes i betydelig grad av at forfatteren insisterer på å diskutere den biopsykososiale modellen slik den opprinnelig ble formulert, uten å ta med senere praksis og modifikasjoner. Motstanderen blir derved en stråmann.

Forfatteren hevder at den biopsykososiale modellen er for diffus, uten klare kriterier for når biologiske, psykologiske eller sosiale faktorer er relevante ved en bestemt lidelse. Dermed blir alle tilnærminger, i postmoderne ånd, like riktige. Og derfor kunne biologisk og psykoanalytisk dogmatisme fortsette uforandret – samtidig som eklektikerne kunne stå på at alle, og ikke bare noen, sykdommer skyldes et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Forfatteren mener at psykologiske forståelsesmåter kan virke antiempatisk. Indremedisineren Engel undergravet den humanistisk innstilte legen da han insisterte på at inkluderingen av psykososiale variabler skulle funderes i empirisk forskning, ikke bare i en generell humanistisk holdning. Forfatteren er tilhenger av pragmatismen, men motstander av kunnskapsbasert medisin og systemteori.

I forslaget til ny modell refererer forfatteren til William Osler (1849 – 1919) og Karl Jaspers (1883 – 1969), og han hevder at legens forhold til pasienter blir bedre gjennom å lese verdenslitteraturen og filosofi enn av empiriske kunnskaper om psykologi og miljøforhold. Medisinen bør basere seg på to modeller: en biomedisinsk modell og en humanistisk modell, basert på forklaringer eller forståelse. Han hevder uten empirisk begrunnelse at de psykiatriske lidelsene kan deles i dem man skal forklare, og dem man skal forstå, f.eks. psykose versus posttraumatisk stresslidelse. Han anbefaler at man veksler metode alt etter hvilken lidelse man står overfor.

Boken bringer ikke medisinen fremover. Dertil er det for mange selvmotsigelser, for mange stråmannsargumenter og for mye kvasifilosofi, og det tas for lite hensyn til erfaringer fra klinisk praksis. Han unnlater f.eks. å nevne at den biopsykososiale modellen, i tillegg til årsaksforhold, også gjelder etterlevelse eller faktorer som vedlikeholder eller forverrer sykdom. En sentral versjon av den biopsykososiale modellen som stress- og sårbarhetsmodellen, er heller ikke nevnt. Og han ser helt bort fra at man i klinisk praksis kan ha et overordnet biopsykososialt perspektiv, men likevel konsentrere tiltak til de faktorene som er effektivt påvirkbare. Jeg kan bare, og under tvil, anbefale boken til kolleger som er spesielt interesserte i medisinens grunnlagsproblemer.

Anbefalte artikler