Bildenes etikk
Etiske konflikter er gjenstand for vedvarende bearbeiding gjennom filosofi, skjønnlitteratur, poesi, drama og film. Ideer og handlinger blir gjort synlig og problematisert. Etikk er simpelthen en av kunstens største anliggender. Når den etiske diskursen omkring skyld og ansvar former temaene hos Haneke, kan han således ikke skryte på seg noen form for originalitet. Hans originalitet ligger i at han ikke bare behandler temaer som selvmord, mord, vold og voldtekt på et narrativt plan, men at han med filmenes estetiske løsninger forsøker å aktivere tilskuerens forhold til seg selv og sin egen etikk (2, 3, 8). Det viktigste skjer ikke på lerretet, påstår Haneke, det viktigste er relasjonen mellom det som vises og den som det blir vist til. Han er opptatt av det etiske tilskuerskapet, hvor et sentralt element både er tilskuerens refleksjon over sin egen moral, men også over selve erfaringen som tilskuer. Å være en etisk tilskuer handler for Haneke om å bli mer kritisk til hva man opplever i filmteateret.
Haneke har ifølge Wheatley (3) i arbeidet med enhver ny film vært meget systematisk i det å ta på alvor tilskuernes respons på de tidligere filmene. Den nye filmen er således hans respons på tilskuernes problematiserende responser. Slik forsøker han å konkretisere den aktive relasjonen mellom regissør og tilskuer til å bli en del av hans egen kreative prosess.
Ett av Hanekes skjellsord når det gjelder filmmediet er «konsum» (2, 8). Film skal ikke være forbruksvare, noe han mener den amerikanske filmen i hovedsak er blitt. Den skal i stedet bidra til å forstyrre, det vil si å føre til nye etiske og psykologiske erfaringer. Og han anvender da meget bevisst det som kan kalles refleksive teknikker. Deri ligger hans originalitet. Dette er, som allerede beskrevet, estetiske grep som spørsmål uten svar, manglende informasjon og kjølig kameraføring samt distanse til rollefigurene for å unngå sentimental identifisering med dem. De voksne aktørene i Det hvite båndet har ikke navn, de kalles Presten, Læreren, Doktoren og Baronen.
Som filmskaper er Michael Haneke en stor og meget bevisst manipulator. Han vil noe med oss. Om vi trer vekk fra filmens og tilskuerens egen retorikk og i stedet tyr til psykologiske og medisinske begreper, kan man beskrive ham som en filmskaper med store ambisjoner om å stimulere til mentalisering – det vil si fremelske undring og nysgjerrighet omkring ens egne og andres følelser, tanker, hensikter, lyster og motiver, simpelthen vårt indre liv (13). Og mentalisering som mental og sosiale kompetanse har etiske sider. Om man anstrenger seg for «å se andre fra innsiden», er det vanskeligere å se mennesker som ting. Menneskene blir mer menneskelige og slik sett vanskeligere å skade. Og dersom man forsøker «å se seg selv fra innsiden», kan man forstå bedre hvordan man påvirker andre.
I et slikt psykologisk-etisk perspektiv er det høyst interessant hvordan Haneke arbeider estetisk i filmmediet for å søke balansen mellom kontrastene nærhet – avstand, varme – kulde og identifikasjon – ikke-identifikasjon. Jeg velger å fortolke ham som en filmskaper som har innsett ett av filmmediets største svakheter. Mediets åpenbare styrke, men også dets store svakhet, er den sterke opplevelsen av noe konkret. Med stimulering av mange av våre sanser risikerer dette mediet å bli overtydelig og slik tappet for symbolsk og metaforisk rom. Filmmediets konkrethet kan skape en identifikasjon som emosjonelt er sterk og overbevisende, men som hemmer refleksjonen. Michael Haneke bruker bevisst avstand i et så emosjonelt sterkt engasjerende medium som filmen til å fremme nærhet til reflekterende nysgjerrighet, han bruker ikke-involvering til å stimulere til involvering i ens eget og andres sinn, og han bruker kulde til å lage refleksiv varme. Og han forsøker altså å anvende det han selv kaller ikke-psykologi til å fremme psykologisk ettertanke.