Ambulansesaken – noe å lære av?

Offentlige reaksjoner

Saken nærmest eksploderte i mediene, og hovedanklagen gikk ut på at pasienten ble nektet behandling som følge av rasisme. Pressens sterke anklager ble raskt understøttet av flere politikere i Stortinget og regjeringen. To ministere iverksatte umiddelbart undersøkelser for å avdekke rasisme i offentlig sektor. En internasjonal gjennomgang av forholdene ved Prehospital divisjon, Ullevål universitetssykehus, avkreftet imidlertid at det forelå rasisme (1). Daværende barne- og likestillingsminister uttalte i november 2007 at det må jobbes mot «rasisme mot nye minoritetsgrupper. Det er nok av eksempler å gripe fatt i. La meg ta to: 1. Drapet på Benjamin Hermansen. 2. Ali Farah-saken» (2). 14 måneder senere uttalte hun at hun aldri hadde ment eller sagt at ambulansesjåførene var rasister (3). Daværende finansminister åpnet valgkampen i august 2007 med å si at dette neppe kunne skjedd med en hvit småbarnsfar i Frognerparken (4) og at ambulansesaken måtte bli et vendepunkt i kampen mot rasisme (5). Ett år senere hadde hun ikke tid til å uttale seg, men uttrykte via sin statssekretær at saker som oppfattes som rasisme, må tas på alvor (3). En tidligere justisminister mente at seksjonsoverlegen og direktøren ved prehospital divisjon var grovt diskvalifisert til å inneha sine stillinger (6).

I de følgende måneder var det mange som mente mye. Et gjennomgående trekk var at det manglet en saklig kronologisk beskrivelse av hendelsesforløpet. Pressen ville ikke trykke bildet som viste at pasienten sto oppreist da ambulansen reiste, men trykte konsekvent det som ble tatt da han lå nede. Saken ble omtalt i flere land. Blant annet uttalte det amerikanske utenriksdepartementet i en gjennomgang av situasjonen i Norge at saken var et eksempel på rasisme i landet (7).

Mange instanser har vurdert saken. Fylkeslegen konkluderte 29.8. 2007 med at det forelå «klart diskriminerende oppførsel som kan forstås med rasistiske overtoner». Ett år senere uttalte han at han verken hadde uttalt at det var rasisme eller at det ikke var det, men at han holdt døren åpen for endelig vurdering av Statens helsetilsyn (3). Fylkeslegen skrev videre «også i ettertid er det vanskelig å se annet enn at den burde tilsvart umiddelbar transport til UUS og ikke via legevakten» og at ambulansepersonellet heller ikke fulgte gjeldende prosedyre for hodeskade når det gjaldt fiksasjon av hode og nakke inntil skadeomfanget var kjent. Fylkeslegen fant heller ingen opplysninger om at politiet var inneforstått med at det overtok ansvaret for transporten.

Statens helsetilsyn fant 6.2. 2008 ikke klare holdepunkter for at det forelå rasisme, men ga 23.4. 2008 ambulansearbeiderne advarsel for brudd på kravet om forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp.

Likestillings- og diskrimineringsombudet tok på eget initiativ opp saken, og konkluderte 26.3. 2008 med at ambulansepersonellet handlet i strid med diskrimineringsloven § 4, blant annet fordi de ikke hadde sannsynliggjort at etnisitet ikke var medvirkende årsak til den dårlige behandlingen (omvendt bevisbyrde). Konklusjonen ble fattet uten å ha snakket med ambulansearbeiderne fordi det angivelig var nok dokumentasjon. Vedtaket ble påklaget til Likestillings- og diskrimineringsnemnda, som 26.2. 2009 konkluderte med at ambulansearbeiderne ikke foretok forskjellsbehandling i strid med diskrimineringsloven § 4.

Spesialenheten for politisaker ila 2.5. 2008 hver av ambulansearbeiderne et forelegg på kr 6 000 for utilbørlig opptreden, men ikke for rasisme. Den ene nektet å godta forelegget. Saken kom derfor opp i Oslo tingrett 24.11. 2008, hvor han ble frifunnet. Ordet rasisme ble aldri brukt under rettsforhandlingene. Vitneutsagnene var ofte motstridende.

Journalistene Kjetil S. Østli og Astrid Hexeberg fikk Schibsted Journalism Award for beste fortellende journalistikk for artikkelen «En stemplet mann» i A-magasinet (8), etter at de som de første hadde redegjort for hvordan situasjonen ble opplevd av en av ambulansearbeiderne, over ett år etter hendelsen.