Oppskrytt bok

Einar Kringlen Om forfatteren
Artikkel

Johannisson, K.

Melankolske rom

Om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene. 289 s. Oslo: Cappelen Damm, 2010. Pris NOK 349

ISBN 978-82-02-32188 - 8

Karin Johannisson er professor i idéhistorie ved Uppsala Universitet og har skrevet en rekke artikler og bøker der hun bl.a. behandler legekunst og psykiske plager i historisk perspektiv. Anmeldelser i avisene har vært påfallende positive. Målgruppen er, som for mange andre bøker fra hennes hånd, åpenbart den opplyste allmennheten.

I psykiatrien snakker vi lite om melankoli i dag. Før brukte man gjerne dette begrepet om alvorlige, dype depresjoner. I dag anvender man helst begrepet depresjon om nedstemthet som kan ha forskjellig alvorlighetsgrad, fra de lettere tristhetstilstandene til de mest alvorlige tilstandene som sågar kan gå over i psykose.

Det er ikke lett å vite hva forfatteren mener med melankoli. Hun forsøker aldri å definere begrepet, men som hun sier, kan melankoli dukke opp i en rekke sammenhenger: «Først og fremst som benevnelse på en følelse og en sinnstilstand. Men også som navn på det å stå utenfor, eller på en spesiell form for kollektivt minne, eller på en desillusjonert moderne identitet, eller kanskje på en apokalyptisk undergangsstemning». Ser man det, ikke småtterier. Selv vil hun studere melankoli som følelsestilstand, sier hun, måtene å være melankolsk på, hvordan den er blitt følt og uttrykt. Ingen lett oppgave når hun ikke vet hva hun mener med melankoli. Av tittelen får man inntrykk av at hun vil inkludere både angst, lede og sårbarhet i sin melankoli.

Men det er ikke bare begrepet som er uklart og byr på problemer. Hennes valg av sykehistorier mener hun dekker noe tidstypisk. Hvordan kan hun vite det? Hun tar gjerne utgangspunkt i kjente personers psykiske lidelser som hun omtaler og spekulerer rundt. Den første er Caspar Barlaeus (1584 – 1648) som var professor i filosofi i Amsterdam og leilighetsdikter. I løpet av sitt liv ble han rammet av klar depresjon minst fire ganger. Pussig nok trekker forfatteren inn den moderne utbrenthetstematikken i diskusjonen her. Hun skriver om litteraten Samuel Johnson (1709 – 84) som har fått mange diagnoser. Han var ingen typisk melankoliker, men personlighetsmessig en avvikende tvangskarakter. Vi hører om Esaias Tegnér (1782 – 1846), Sveriges store nasjonalskald, som både ble professor i gresk og biskop, og som gjennom sitt voksne liv stadig var plaget med stemningssvingninger. Her blir hun opptatt av Tegnérs pasjon for god mat og drikke og kroppens nytelser. Særlig stor plass ofrer forfatteren på Max Weber (1864 – 1920), den berømte sosiologen som ble professor i Berlin bare 29 år gammel, men som i flere år var ute av arbeid pga. alvorlig depresjon. Som mange deprimerte var han plaget av søvnløshet, men i tillegg hadde han nattlige pollusjoner som hans kone mente var nøkkelen til mannens lidelse.

Johannisson er belest, og det er interessant hva hun forteller om kjente personers liv og psykiske plager, men mange ting sauses sammen på en merkelig måte; angst, fobier, lede, søvnløshet, tretthet. Vi får høre at den kreative er sårbar (sensibel, nervøs), den intellektuelt samtidskritiske er melankolsk, og bare den som arbeider engasjert med hjernen, blir utbrent.

Forfatterens hovedanliggende har vært, sier hun, å forstå hvordan melankolien taler, og hvordan denne talen påvirkes av tiden og rommet. Det har hun selvsagt ikke maktet, og hvordan skulle hun klare det. For ikke vet vi hva hun forstår med melankoli, og ikke har hun uselekterte data om denne mystiske lidelsen.

Anbefalte artikler