Juklerød-saken – en grundig innføring

Tor K. Larsen Om forfatteren
Artikkel

Vatnaland, T.

Juklerød-saken

290 s, ill. Vollen: Tell forlag, 2010. Pris NOK 378

ISBN 978-82-7522-381-2

Arnold Juklerød (1925 – 96) ble tvangsinnlagt på Gaustad sykehus i 1971. Bakgrunnen var konflikt med nær familie, muligens depressiv psykose og engasjement i nedleggelsen av en lokal skole. Juklerød fikk etter hvert diagnosen kverulantparanoia og startet en kamp for å bli kvitt diagnosestempelet. Han okkuperte i flere tiår sykehuset og ble Norges første psykiatrikritiske mediekjendis. Juklerød-saken fikk mye pressedekning og ble en symbolsak for antipsykiatribevegelsen i Norge.

Juklerød-saken er delt i 18 kapitler som delvis følger Juklerøds liv kronologisk, men den inneholder også en rekke faglige refleksjoner rundt bruk av begreper og etikk i moderne psykiatri. Språket er lett leselig, og vanskelige begreper blir forklart på en forståelig måte. Forfatteren gir en god innføring i de faktiske forholdene rundt Juklerød-saken. Torbjørn Vatnaland, som er pensjonert psykiater, har forsøkt å fri seg fra sine bånd med kolleger i psykiatrien og fra sin egen sympati for mannen Arnold Juklerød. Han lykkes ganske bra i dette.

Den største svakheten er at definisjoner av begreper og diagnoser ikke er samlet i egne kapitler, f.eks. diskuteres begrepet paranoia querulans i kapitlet Bakgrunn og oppvekst og vrangforestillinger under overskriften Skolesaken. En strengere redaksjonell redigering hadde vært på sin plass.

Forfatteren formulerer også en del hypoteser om etiologiske aspekter ved ulike psykiske lidelser som er svakt faglig begrunnet; på side 228 lanserer han en teori om at Juklerøds religiøse paranoia i 1947 skulle skyldes en nærmest konkret mental «overoppheting». Han foreslår at summen av «frihetsfølelsen etter krigen», sommervarmen og «heten fra Dagmar» (hans kone) fikk ham til å koke over. Redaktøren burde ha luket bort slike usaklige spekulasjoner.

Forfatteren har en klar intensjon om å belyse alle forhold ved saken, også de som pressen og antipsykiaterne fortiet. Bakgrunnen for den første tvangsinnleggelsen i 1971 blir beskrevet svært grundig. Det kommer frem at Juklerød mishandlet sin kone fysisk og psykisk, og det virker rimelig at tvangsinnleggelsen var eneste løsning i en fastlåst situasjon. Alternativet ville ha vært fengsel, men Juklerød beskrives som klart deprimert og utslitt. Vatnaland får tydelig frem at Juklerøds mange støttespillere i sin antipsykiatriske iver systematisk har benektet dette faktum. To uker etter Juklerøds død skrev Niels Chr. Geelmuyden en kronikk der han totalt overså det faktum at Juklerøds kone i lengre perioder følte seg truet på livet av Arnold.

Alt i alt er boken en god oppsummering av saken. Forfatteren går nøytralt gjennom saksforholdene, og den bør leses av alle som er interessert i saken. Den noe dårlige redigeringen oppveies av innholdet. Jeg savner en diskusjon om problemene ved det å falsifisere en diagnose som kverulantparanoia. Hvordan kan man motbevise at man ikke er en sykelig kverulant? De fleste ville vel argumentere mot diagnosen, men det vil jo bare bekrefte den. Holder man kjeft, aksepterer man den. Kanskje er det en diskusjon som kan fortsette i de tusen hjem?

Anbefalte artikler