En vanskelig historie å forholde seg til

Johanne Sundby Om forfatteren
Artikkel

Iversen, E.

Skambitt

Senvirkning og behandling av kvinner som har opplevd seksuelle overgrep. 125 s. Nestun: Folio forlag, 2010. Pris NOK 249

ISBN 978-82-92915-00-4

Dette er en liten selvbiografi. Under fullt navn og med stort mot skriver forfatteren, som nå er i fullt arbeid som lærer, om sitt eget liv som barn som blir seksuelt misbrukt av en nær person i familien. Hun forteller også om hvordan livet hennes ble påvirket av hendelsene, og om hvordan hun veldig, veldig sakte kom seg ut av traumene og det som opplevelsene gjorde med henne, og videre i livet. Hun har fått sin egen terapeut til å skrive mer generelt om opplevelsen, behandling og senreaksjoner etter seksuelle misbruk.

Boken er nokså nøktern. Fortelleren beretter om et barn. Hun er ikke barn når hun skriver fortellingen, og fordi den er så rett på sak, kan man nesten glemme at dette har skjedd et barn, ikke en voksen kvinne som kan sette ord på det som har skjedd. Det kan nemlig virke lett, fordi hun faktisk greier det. Hun greier å fortelle om en litt dårlig kommuniserende, men hyggelig familie som ikke oppdaget overgrepene, og en liten, forknytt jente som bare fant seg i det og forble taus. Barn skal ikke oppleve slikt, men de gjør det. Og det setter varige spor. Jenta hadde alle mulige symptomer på at noe var galt, men fordi hun dels var taus og litt klovn, ble hun ikke fanget og fulgt opp. Hun bare levde, hver dag, med en stor angst og en stor skam. Hun var et lite barn, og overgrepene ble utført av en hun hadde tillit til, og de varte ved lenge. Hun hadde ikke noe valg da, og det er hun helt tydelig på. Det er først etterpå at hun har kunnet handle; fått overgriper dømt og fått tak i kreftene i seg selv.

Overgrepene ødela en barndom og fikk nesten tatt knekken på et helt liv. Det er de rå fakta man presenterer, både i selvbiografien og i den teoretiske delen. Men det finnes altså veier ut. Det er bare at det tar så utrolig lang tid. Sånn sett er dette også en viktig beretning om en grunnleggende terapeutisk prosess der terapeuten og pasienten kommer til mål sammen og kan dele prosessen med andre. Skribenten – klienten – er beskjeden og bruker ikke mange ord, men hun viser hvor viktig det har vært å ha noen – her nær familie – å dele med, at det å anmelde overgrep ikke er noen lett sak, at det å vite at dette skjer med noen og ikke føle seg helt alene, kan sette i gang prosesser som fører frem, og at en samvandring med en terapeut over mange år faktisk kan bli et være eller ikke være for menneskeligheten i et menneskeliv.

Jeg syntes boken var utrolig ubehagelig å lese – fordi den blottstiller så mye. Samtidig er den modig, viktig og grensesprengende. De som driver med etterforskning av seksuelle overgrep, og med terapi av kvinner og menn som er utsatt for overgrep, vil sikker kjenne igjen noen faser og prosesser. For andre, som muligens ikke skjønner sammensurier av symptomer og psykiske lidelser hos pasienter, kan den kanskje åpne noen dører til forståelse og helbredelse.

Det er en svært konkret og viktig bok, til tross for at den ikke er noe litterært verk. Med sin knappe fortellerstil er den likevel kanskje nettopp det den bør være: en dør på gløtt inn til noe som bare er stort, mørkt og grusomt, men med et lite lysglimt av håp og optimisme. Terapeutens bidrag rammer det hele inn og gjør boken litt faglig profesjonell, slik at den også kan bli en bruksbok for behandlere. Det er utmerket, men historien står der likevel i all sin tørre grusomhet. For et mot som skal til for å dele den med oss.

Anbefalte artikler