Perioperativ behandling: På sporet av anestesilegene

Kristoffer Lassen Om forfatteren

Johan Ræder, Per Meinich og Kristin Sem Thagaard har i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2010 interessante kommentarer (1) til min leder Hvor ble det av anestesilegene? (2), der jeg etterlyser en ny tilnærming til organiseringen av den perioperative behandling.

Perspektiv og skott er skjønnsmessige størrelser, men både tradisjon og avstand påvirker virkelighetsbeskrivelsen når det påpekes: «Pasienter på sengepost derimot har tradisjonelt hatt liten plass i anestesiologens hverdag» (1). Dette er utvilsomt sant. Det kan diskuteres hvor klokt det er, men det reflekterer avdelingsstruktur og klassisk arbeidsfordeling mer enn behovet for langsgående deltakelse. Jeg vedholder at det er viktig å sette spørsmålstegn ved om vi egentlig er tjent med at det er slik – og om våre pasienter er det.

Ræder og medarbeidere påpeker at anestesilegen er med i hele det perioperative forløpet ved dagkirurgien. Dette er åpenbart riktig, men det representerer ikke en kvalitativt annerledes organisering. Det perioperative forløpet blir her så kort at det sammenfaller med den avgrensede perioden da anestesilegen uansett er en nøkkelperson i enhver kirurgisk behandling. Dagkirurgi er en intervensjon som passer godt til fagfeltenes organisering, ikke omvendt.

I den tunge kirurgien er smerte og respirasjonsproblemer sentrale postoperative utfordringer som kan vare ved i mange dager, selv etter ukompliserte inngrep. Ofte kan de mest utsatte pasientene identifiseres preoperativt, og optimalisering og forebygging vil være mulig. Dette bildet harmonerer i liten grad med den vanlige organiseringen av våre avdelinger, der ekspertene på «praktisk håndtering av patofysiologiske prosesser og livsviktige funksjoner» (1) i minimal grad er engasjert utover det operative døgnet. I hjertekirurgien – et fag som er jevngammelt med den moderne anestesi – bryter organisering og praktiske arbeidsformer ofte med dette. Uaktet hva slags beveggrunner man hadde eller hvordan det er blitt gjennomført, så representerer det et annerledes perspektiv.

Innflytelse følger av ansvar – ikke omvendt. Ansvar er noe man får, eller bedre: noe man tar. Enhver anestesilege som engasjerer seg langsgående i hele pasientforløpet, vil bli sett som den åpenbare ressurs hun eller han er for kompetansen i den kirurgiske avdelingen og for pasienten. Slike nøkkelpersoner har stor innflytelse og er åpenbare samarbeidspartnere i utviklingen av perioperativ behandling, utdanning og forskning.

1

Ræder J, Meinich P, Thagaard KS. Anestesilegene – den som leter skal finne. Tidsskr Nor Legeforen 2010; 130: 1327.

2

Lassen K. Hvor ble det av anestesilegene? Tidsskr Nor Legeforen 2010; 130: 720.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler