Fargerikt om fargesyn

Erlend Hem Om forfatteren
Artikkel

Hansen, E.

Fargeblindhet

Årsaker, forekomst og typer. 139 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2010.

Pris NOK 285

ISBN 978-82-05-40013-9

Dette er en etterlengtet utgivelse. Til tross for at fargeblindhet er så vanlig, 8 % av alle menn er rammet, finnes det lite litteratur på norsk. Boken fyller derfor et behov. Forfatteren Egill Hansen er tidligere seksjonsoverlege ved Rikshospitalets øyeavdeling. Han er nå over 80 år og ønsker fortjenstfullt å formidle sine erfaringer fra dette komplekse og fascinerende feltet.

Boken er inndelt i 12 kapitler samt referanseliste og stikkordregister. Forfatteren skriver i forordet at den kan leses uten spesialkunnskaper, og til målgruppen hører personer som har problemer med fargesynet eller er interessert i å vite mer om sitt fargesyn. Men det er også en bok for fagfolk. Ikke minst innen helsevesenet er det behov for mer opplysning om fargesynsproblemer, påpeker forfatteren, og den kan derfor være av interesse for leger og andre som steller med fargesyn, f.eks. lærere, psykologer, arbeidspedagoger, kunstnere m.fl. Leger som regelmessig kontrollerer fargesynet, er sjømannsleger, kontrolleger i NSB og luftfart, bedriftsleger, militærleger, skoleleger og øyeleger som særlig beskjeftiger seg med ervervede defekter i synsapparatet.

De snaut 140 sidene gir mye informasjon. Jeg tror nok at lesere uten forkunnskaper vil finne en del av stoffet tungt tilgjengelig. Det er 22 fine illustrasjoner, men jeg kunne ønsket flere. Det er også et godt utvalg av referanser, 83 i tallet, den eldste er Georg Waalers klassiske doktoravhandling fra 1927, den ferskeste fra Nature i september 2009, men ingen fra Internett. Dessverre er referansene ordnet etter innfallsmetoden, slik at det er tungvint å finne hvor de er henvist til. Det er dårlig håndverk fra forlagets side. Likeledes burde forlaget ha strammet opp teksten her og der, som i omtalen av den såkalte Holmgrens ullprøve som ikke lenger er i klinisk bruk: «Likevel er den fremdeles favorisert av noen industrier, men har nå kun historisk interesse» (s. 21). Hva betyr det at den er favorisert av noen industrier? Det er også litt forunderlig at de kliniske manifestasjonene av fargesynsproblemene er så kortfattet fremstilt. Forfatteren understreker det store spekteret og de mange variasjonene, men jeg savner flere eksempler. De færreste har kunnskaper om hvilke problemer fargesvake kan støte på, mange fargesvake har det ikke engang selv. Vanlige erfaringer er f.eks. vansker med å sette sammen matchende klær, lese kart med ulike fargeangivelser, lese grafer i røde og grønne varianter, se små skiftninger i hudfarge etc. (1 – 3). Det er gjennom slike eksempler at problemene blir anskueliggjort. Forfatteren nevner et eksempel med en «rødsvak» førsteklassing som tegnet tannlegen med grønt hår. Jeg synes dette nærmest er misvisende ettersom det er så vanlig også for fargenormale småbarn å tegne hår i spektakulære farger.

Jeg vil gratulere forfatteren og håper at boken får en stor leserskare. Egill Hansen står i en fin rekke av norske leger som har arbeidet med fargesansen, bl.a. Anders Daae, Georg Waaler og Ingolf Schiøtz. Norsk oftalmologis største navn, Hjalmar Schiøtz, kommer dårligere fra det i denne boken. Da Edvard Munchs bilder i Universitetets aula ble presentert i 1914, stilte Schiøtz spørsmål ved Munchs fargesyn. Under diskusjonene i Det akademiske kollegium stemte Schiøtz imot dem med den begrunnelsen at Munch måtte være fargeblind – en antakelse det neppe var noe hold i.

Anbefalte artikler