Tre avgjørende episoder
Det er mange forklaringer på hans interesse for etikk og formidling, men tre episoder har vært særlig avgjørende. Den ene er onkelens beretninger fra krigen – en onkel som overlevde tre tyske konsentrasjonsleire og opplevde tortur, henrettelser og medisinske forsøk på mennesker.
– Det ga meg en livsvarig vaksinasjon mot diktatur og gjorde meg til tilhenger av sannheten og friheten. Og det er jo det som burde ligge i vitenskapen; man må gi folk frihet til å forske originalt, men også de menneskene som eventuelt skal inngå i studiene, må ha friheten til å si nei. Uten at noen ser sure ut, sier Riis.
Den andre episoden var fra medisinstudiet, da han i 1948 var med overlegen på en visittrunde på sykehuset, og en av pasientene kom med et forsiktig tilleggsforslag til legens diagnose. Det falt ikke i god jord. Pasienten ble utvist og utskrevet fra sykehuset for frekk oppførsel.
– Da tenkte jeg at når jeg blir ferdig lege, må noe slik aldri skje igjen. Og det skal man ikke bare si som en slags misjonær, det skal over i virkeligheten. Grundtvig, den danske salmedikter, sa «Virkeligheden er all tings prøve», og det er veldig klokt sagt. Det er mange festtaler og flotte ord, men jeg lærte tidlig i livet at hvis det ikke er overensstemmelse mellom det vi sier og mener, og det vi gjør, så går det ikke, sier Riis.
Den tredje episoden inntraff i 1956. 30-åringen Povl og hans kollega Fritz Fuchs sto for et gjennombrudd i fosterdiagnostikken.
– Det var den første undersøkelse av det ufødte barns sykdom. Fuchs våget å stikke en nål gjennom fostervannshinnen og hente ut litt væske, og så satt jeg natt og dag for å finne barnets kjønn. Det tok meg åtte timer per undersøkelse for å se om det var en gutt eller jente, og dette gjorde vi på 21 gravide kvinner, forteller han.
Kvinnene var fra bløderfamilier, en sykdom som i hovedsak bare menn får. Dermed var barnets kjønn viktig. Artikkelen sendte de til Nature (1).
– Men en av fagvurdererne tenkte «Ah, det er en fantastisk idé, det vil jeg også gjøre». Og i hans universitetsby, langt fra Danmark, gikk det så drosjer dag og natt med prøver fra gravide. Han avviste ikke vår artikkel, men ventet fire måneder med å svare. Slik fikk han publisert sin artikkel først. På en verdenskongress i København, hvor Fuchs og jeg også var til stede, inviterte han verdenspressen og sa: Se hva jeg har funnet! I ettertid innrømmet han å ha snytt oss, men det fantes jo ingen systemer som avslørte fusk den gang.
– Så det ble stående som hans funn?
– Ja, hans funn også. Det var noen som skjønte at det var oss, men særlig amerikanerne siterer jo ikke så ofte dansk og nordisk forskning. Men jeg har i alle fall god samvittighet.