Historier om helse – men ikke helsehistorie

Johan A. Aarli Om forfatteren
Artikkel

Natvig, JB

Swärd, ET

Hem, E

Historier om helse

187 s, ill. Oslo: Tidsskrift for Den norske legeforening, 2009. Boken kan fås ved henvendelse til Tidsskriftet

ISBN 978-82-8070-079-7

I 1995 oppnevnte Sosial- og helsedepartementet en prosjektgruppe som skulle utrede et nasjonalt medisinsk museum. Forholdene lå da til rette for at et slikt museum skulle komme i den gamle administrasjonsbygningen på Rikshospitalet i Oslo, det som skulle bli Pilestredet Park. I 1999 sluttet Sosial- og helsedepartementet seg til de overordnede mål som prosjektgruppen hadde kommet frem til. Det var grunn til å se frem til etableringen av et norsk medisinhistorisk museum med røtter i det tidligere Rikshospitalet. Slik skulle det ikke gå. Det kom en politisk snumanøver, og planene om et medisinhistorisk museum ble torpedert. Daværende helsestatsråd besluttet i 2001 å opprette det, ikke som en selvstendig enhet, men som en del av Norsk Teknisk Museum. For å sitere et av kapitlene er «landets eneste nasjonale medisinske museum fremdeles […] en krok i et teknisk museum» (s. 166).

For å bøte på skaden, og gjøre det beste ut av situasjonen, ble Stiftelsen Nasjonalt Medisinsk Museum etablert i 2002. Stiftelsen utviklet nokså snart et godt samarbeid med det nyetablerte medisinske museet, der den bl.a. tok sikte på å organisere faglige seminarer og mobile utstillinger. At Stiftelsen etter hvert fikk kontorer i den gamle Kvinneklinikken på Rikshospitalet kom som en ikke planlagt bonus.

Denne boken er på mange måter et produkt av Stiftelsens arbeid. Den faller i tre deler. Den største delen er Helsehistoriske gløtt, som kan knyttes til tidligere seminarer som Stiftelsen har arrangert. Neste del er kalt Å ta vare på kunnskap, der bl.a. Ole Didrik Lærum forteller om å bo i et hjem som etter hvert fikk et musealt preg, og som nå er registrert som medisinhistorisk samling. Den siste delen, Fremtidens museum, er den korteste, og her rettes søkelyset bl.a. mot de store utfordringene innen museumsvesenet.

Dette er en skattkiste med historier, mange av dem perler som det er vanskelig å finne andre steder. Her er meget viktige kapitler, som Aina Schiøtz’ dramatiske beretning om barnemordene i Norge som bidro til, og delvis preget, utviklingen av spesialiteten rettsmedisin, en fortelling som trekker litterære linjer fra dikteren Christian Braunmann Tullin (som var borgermester i Christiania) til Henrik Wergeland.

Det er ikke alltid lett å finne biografier til enkelte personer i det medisinhistoriske miljø i Norge. Kapitlet om Alette Schreiner, som til en viss grad kom i skyggen av sin berømte mann anatomen Kristian Schreiner, vil ikke minst være verdifullt for leger som har hatt sin anatomiundervisning i de gamle lokalene i Karl Johans gate. Og kapitlet om vår store radiokjemiker Ellen Gleditsch, som bygger på Annette Lykknes’ doktoravhandling fra 2005, er meget leseverdig og forteller om den sosiologiske utviklingen for kvinnelige forskere i det 20. århundre. Else-Britt Nilsens beretning om nonnenes innsats i det norske helsevesenet føyer seg fint sammen med Jorunn Mathisens artikkel om sykepleiens utvikling.

Dette er ingen samlet oversikt over helsevesenets historie i vårt land. Men det er en samling historier fra ulike deler av vår medisinske historie. Den har bredt siktemål og vil finne lesere blant alle med interesse for utviklingen av vårt helsevesen.

Anbefalte artikler