Artikkel
Kristoffer Lassen gir i en lederartikkel i Tidsskriftet nr. 7/10 til beste sitt syn på anestesilegenes plass i behandlingen av kirurgiske pasienter (1) . Artikkelen er krydret med selektive litteraturhenvisninger og rene uetterretteligheter og stiller redaksjonens evne til å kvalitetssikre innholdet i relieff.
Lassen mener at «... kirurgen alene er den pasientansvarlige lege […] etter forskriften […]. Bare kirurgen har det totale ansvar for pasienten fra sykdommen mistenkes og utredes til behandlingen avsluttes […]». «Forskrift om pasientansvarlig lege» er kanskje vanskelig å forstå, men selv Lassen må ha observert at ordet «kirurg» ikke er anvendt der – det er opp til virksomhetens ulike nivåer, ikke våre kirurgiske kolleger, å avgjøre hvem som er pasientansvarlig lege (2) . Behovet for å samordne aktiviteten til mange ulike spesialister gjør at anestesileger ved landets intensivavdelinger i lang tid har påtatt seg denne rollen for de aller sykeste pasientene. Dette ansvaret strekker seg selvsagt langt utover det operative døgnet.
Lassen ønsker oss anestesileger «raust» velkommen i et kirurgisk fellesskap (les: avdelinger med kirurgisk ledelse), der vi vil kunne bidra til en mer fysiologisk tilnærming til pasienter i et perioperativt forløp. Han referer selektivt til en svensk ikke-randomiserte studie, med historiske kontrollpersoner, der effekten av intensivmedisinske innsatsgrupper på dødeligheten i sykehus tjener som begrunnelse for å ville involvere anestesilegene i arbeidet på sengepostene. Men han unnlater å referere til større studier og systematiske oversikter der effekten er langt mindre åpenbar (3) . Norske anestesilegers erfaringer fra Australia og Storbritannia er dessverre at slike innsatsgrupper fungerer som en sovepute for kirurger som er glade for å slippe postarbeidet.
Forslag til omorganiseringer i helsetjenesten er ofte motivert av et ønske om å innplassere forslagsstilleren øverst i næringskjeden. Det er nok i et slikt perspektiv vi må forstå Lassens lederartikkel.