Evidens – samme medisin til ethvert problem?

Pål Gulbrandsen Om forfatteren
Artikkel

Grimen, H

Terum, LI

Evidensbasert profesjonsutøvelse

227 s, ill. Oslo: Abstrakt forlag, 2009. Pris NOK 335

ISBN 978-82-7935-279-2

Bevegelsen for evidensbasert eller kunnskapsbasert praksis, som fikk et kraftig moment tidlig i 1990-årene innen somatisk medisin, har etter hvert spredd sin logikk til psykiatri, psykologi og senere andre offentlig etablerte menneskebehandlende profesjoner innen utdanning, omsorg og sosiale tjenester. Redaktørene for denne boken, begge med sentrale roller ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo, ønsker å bidra til at debatten om evidensbasert praksis ikke bare føres innenfor profesjonene. Det er avgjort ønskelig, og jeg synes boken er en god start.

Etter innledningen gir først to danske samfunnsvitere en oversiktlig historisk gjennomgang av evidensbevegelsens røtter, formål og organisering. Den gjensidige innflytelse mellom den og den politiske bevegelsen New Public Management omtales. Kapitlet er perspektivrikt. Videre skriver psykologen Michael Helge Rønnestad og sosionomen Jorunn Vindegg balanserte innlegg, der utfordringene ved å bygge psykologisk praksis og sosialt arbeid på premissene fra medisinsk tankegang kommer klart frem. Begge trekker historiske linjer det var nyttig å høre om.

Den danske økonomen Mette Konnerup viser ved flere eksempler hvordan offentlige tilbud mange ganger har gjort større skade enn gagn, og argumenterer godt for hvorfor evidenstankegangen må gjennomsyre alle offentlige tjenester. Hun legger også til at dette vil tjene profesjonene selv – at det både vil øke offentlig tillit og bidra til at flere unge talenter vil søke mot sosiale profesjoner dersom de arbeider med tiltak som viser seg å ha effekt. I to påfølgende kapitler skriver Per Olav Vandvik og Arild Bjørndal fra medisinernes perspektiv. Det er intet galt ved disse kapitlene, men for lesere av Tidsskriftet og medisinsk litteratur generelt vil dette tankegodset være godt kjent. Bjørndal argumenterer godt for at evidensbevegelsen har et demokratiserende element i seg, ved at kunnskapsmakten stilles på prøve gjennom transparente metoder.

Psykologen Tor-Johan Ekeland, som bl.a. har skrevet meget godt om placeboeffekten i Tidsskriftet tidligere (1), leverer så et aldri så lite kritisk kapittel under den retoriske tittelen «Hva er evidensen for evidensbasert praksis?». Spesielt forholdet mellom etableringen av kunnskap gjennom forskning og forvaltningen av kunnskapen gjennom praksis blir fortreffelig belyst. Statsviteren Helge Ramsdal etterlyser empirisk forskning om effektene av evidensbasert kunnskap på organiseringen av tjenestene i praksis, spesielt den naturlige konsekvens: regelstyring.

I sluttkapitlet viser Harald Grimen vei til noen av de viktigste diskusjonstemaene fremover. Han går ikke av veien for å stille spørsmål ved noen av påstandene i de tidligere kapitlene. Her vil jeg særlig nevne at han på en god måte utfordrer Bjørndals argumentasjon om den demokratiserende effekt.

Boken bør leses av politikere og byråkrater. Leger har godt av den. Tilhengere og motstandere av evidensbasert profesjonsutøvelse får her godt med vann på egen mølle, og vektige motforestillinger å meditere over.

Anbefalte artikler