Eksempler på protoindoeuropeiske røtter
Vi har lært at mange medisinske uttrykk har utspring i latin og gresk. Men ofte har språkvitere funnet enda dypere røtter (4–6), (8),(10). Ved å undersøke særlig de eldste skrevne og de minst endrede indoeuropeiske språkene som hettittisk, mykensk gresk, sanskrit og det forbausende velbevarte litauisk (6, 8)og ved ekstrapolering og viten om lydendringer over tid, har man greid å komme frem til vel 2 000 sannsynlige protoindoeuropeiske grunnstammer til ord. Ofte dekker de i utgangspunktet begreper for konkrete, menneskenære, dagligdagse forhold, og ting. Men de har over tid i tillegg utviklet mange til dels overraskende, mer abstrakte avledninger. Nedenfor gir jeg enkelte eksempler:
Watar er det protoindoeuropiske ordet for vann. Dette er så utgangspunkt for ord for H₂O i mange språk. Vinter: den våte årstid. Oter kommer fra samme rot via wotter; vanndyret. Voda, slavisk vann, er blitt til lillevann: vodka (4–6). Uten denne roten og dens forgreninger i tid og rom kunne ikke F. Stabel ha formulert: «Det er vondt når vetet vanter – men det er vondare å vanta votter om vetteren.»
Angina har den protoindoeuropeiske rot angh: å klemme sammen. Særlig kjent for oss med tilnavnet pectoris og streptokokkal og difteritisk angina tonsillaris. Det sies at mange ord som opprinnelig betydde handlinger, etter hvert er overført til å bety følelser. Avledning: angst, anger (4–6). I engere kretser: jf. noen har snakket sammen.
Lege har den protoindoeuropeiske roten leg (å samle – med avledningen å tale). Laece finner man i gammelengelsk og lekjaz i gammelgermansk. Det siste betydde en fortroller: en som taler magiske ord. Dette må ha vært ren placebo. Etter at blodigler (11) (med over 600 arter, selv om den europeiske medisinske iglen, Hirudo medicinalis, er den viktige) ble mye brukt i middelalderen, smeltet ordet lege sammen med ordet for det blodsugende dyret med antikoagulerende og lokalt smertestillende effekt i engelsk (4–6). Man vet at igle het lyce i det 10. århundre, senere laece. Og så ble det altså det samme ordet som middelalderengelsk for lege: begge ble til leech. Leech for lege er nå foreldet. På gammelnorsk har vi læknir, på færøyisk læknir, på dansk læge, på svensk läkare. Andre avledninger av roten er lektor, lex (samling av regler), lege artis (oversatt av Ernst Schjøtt-Rivers til: «etter alle Knutsens regler») logisk, logos, -logi (4–6).
Physician kommer av én av de mest grunnleggende røtter i protoindoeuropeisk (4): bheu: å bo, å vokse – det bruktes om naturen selv. Phusis var runnen av denne rot i gresk: natur, fysikk og fysiske ting – på vei til det moderne ordet fysikk. En physician (engelsk) studerte først naturlige ting. Før 1200 var betegnelsen fisician; som altså ikke bare gjaldt gastroenterologer (4–6). At f ble skiftet ut med ph kan kanskje avspeile fransk-normannisk påvirkning? Andre avledninger: phylon, gresk for: stamme (som bor sammen) – videre fylogeni, fylogenetisk, fysiologi, symfyse, stadsfysikus. Jeg så nylig en flaske mineralvann i Hellas med to etiketter. Den engelske hadde teksten Natural water, den greske Fysiko nero (fig 1) (4–6). Nero har rot med betydning fersk. Ordet brukes om fisk og vann (4).
Doktor: Av den protoindoeuropeiske roten dek: å ta, akseptere, og å være noe ordentlig, akseptabelt; nyttig. Dette ble til docere i latin: å lære bort: å få til å akseptere. Andre avledninger av roten er: dosent og dogme (4–6).
Med: Å ta passende mål; gammelgermansk metan. Avledninger: medisin, remedie, meditere, modest, modal, modene, Medici (fig 2) (4–6).
Å være en ordentlig god lege er meget krevende faglig og menneskelig i vår tid da man faktisk med oppsamlet kunnskap, bedre utstyr og medisiner kan utrette mye mer for pasientene enn for få tiår siden (8). Til sammen definerer de nevnte språklige betegnelsene for lege og fag selv i dag meget godt hva som trengs for å være en dyktig lege.