Hvor er luftambulansetjenestens faglige ståsted?

Per P. Bredmose, Jon-Kenneth Heltne, Terje Strand Om forfatterne
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 2/2010 berettet Anders W. Carlsen og medarbeidere om forløpet av en vellykket gjenoppliving etter hjertestans (1). Først må vi gratulere med at pasienten overlevde. Imidlertid synes vi – ut fra et akuttmedisinsk og ikke minst prehospitalt synspunkt – at det er betenkelig at denne kasustikken er plassert under Noe å lære av.

Etter en vellykket gjenoppliving som resulterer i spontan sirkulasjon (return of spontaneous circulation, ROSC), er én viktig prioritet å beskytte hjernen mot ytterligere skade. Dette bør skje med nevroprotektive tiltak hvis patienten ikke har våknet senest ti minutter etter gjenvunnet egensirkulasjon. I den nevnte sykehistorien er dette gjort med prehospitalt initiert terapeutisk hypotermibehandling, hvilket er i overensstemmelse med nasjonale og internasjonale retningslinjer. Oppstart av terapeutisk hypotermi hos bevisstløse pasienter etter vellykket gjenoppliving er etter hvert blitt standardbehandling og altså i tråd med internasjonale retningslinjer.

Det bekymrer oss sterkt at man valgte å ekstubere pasienten under transporten på grunn av motorisk uro. Dette er veldigt langt fra gjeldende standard for prehospital behandling her i landet! Når en slik pasient er motorisk urolig mistenker vi at vedkommende ikke har fått tilstrekkelig med analgetika samt anestetika – med andre ord at pasienten ikke er ordentlig bedøvet/sedert. Tilstrekkelig anestesi/sedasjon samt ev. relaksering er essensielt og en forutsetning i den nevroprotektive strategien. Som artikkelforfatterne setter vi også spørsmålstegn ved tolkingen av denne uroen. Motorisk uro i denne situasjonen er cerebralt utløst – inntil det motsatte er bevist!

Ekstubering under transport skal man etter vår oppfatning/mening uansett være varsom med. Dersom det skulle være passende å ekstubere, er det naturlig å vente til pasienten er ankommet sykehuset.

Flere luftambulansemiljøer har kliniske veiledninger for denne situasjonen, hvor hjørnesteinene består av oksygenering, ventilasjon, terapeutisk hypotermi, sedasjon, analgetika og ev. nevromuskulær blokade. Ingen av disse faktorene synes å være oppfylt i den presenterte kasustikk.

Vi stiller oss derfor faglig uforstående til at denne del av kausistikken er «noe å lære av», og anser ikke dette tilfellet som representativt for norsk luftambulansemedisin. Fra et prehospitalt synspunkt er det kanskje allikevel noe å lære: Utfør ordentlig nevroprotektiv behandling og ekstuber ikke pasienten prehospitalt!

Anbefalte artikler