Trine B. Haugen Om forfatteren
Artikkel

Bedre tilbud om prenatal diagnostikk har ført til færre levendefødte med Downs syndrom.

I 2001 ga den nasjonale screeningkomité i Storbritannia råd om at alle gravide skulle tilbys screeningtest for Downs syndrom. Nå har engelske forskere studert utviklingen i antall levendefødte barn med Downs syndrom i England og Wales i perioden 1989–2008 (1).

I denne 20-årsperioden økte antall prenatale og postnatale diagnoser av Downs syndrom med 71 %, mens antall levendefødte barn med syndromet falt med 1 %. Uten screening under svangerskapet ville antallet levendefødte ha økt med 48 % – beregnet ut ifra mødrenes alder, som steg gjennom hele perioden. Hos mødre over 36 år med affiserte svangerskap lå andelen som var diagnostisert prenatalt stabilt på 70 %. For yngre kvinner økte andelen fosterdiagnoser fra 3 % til 43 %, et resultat av bedre tilgjengelighet og økt sensitivitet av testene. Hos kvinner med prenatal diagnose lå andelen som valgte svangerskapsavbrudd stabilt rundt 92 %.

– Disse funnene er ikke uventede, sier assisterende avdelingsdirektør Kari Klungsøyr ved Medisinsk fødselsregister. – Totalforekomsten av Downs syndrom har økt i de fleste europeiske land pga. høyere alder hos de gravide, mens det rapporteres nedgang i antall affiserte levendefødte i takt med økt prenatal diagnostisering, sier hun.

– I Norge anbefales prenatal diagnostikk på indikasjon, f.eks. kvinnens alder. Også i Norge er det nedgang i andelen levendefødte barn med Downs syndrom, selv om vi er blant de landene der andelen er høyest. Som i England vil det i Norge fortsatt være mange affiserte svangerskap der diagnosen ikke blir stilt prenatalt eller der foreldrene ikke velger svangerskapsavbrudd. Utviklingen må følges nøye, ikke minst for fortsatt å sikre ressurser til dem som blir født med Downs syndrom, sier Klungsøyr.

Anbefalte artikler