Mendel, Burt og Mead
Blant større fuskesaker som har versert internasjonalt, er det også eksempler på hvor vrient det kan være å bevise forsettlig brudd på vitenskapelig redelighet. Sir Cyril Burt (1883–1971) var professor ved et ledende universitet i England og en av pionerene innen utdanningsspsykologi. Hans meninger hadde stor autoritet, og han var hovedansvarlig for innføringen av vurderingssystemet «eleven plus» (11+) i skolen. Dette var tester som skulle skille flinke 11-årige skoleelever fra de mindre flinke – en segregasjon som førte til mye vonde følelser og tapte muligheter.
I Burts vitenskapelige arbeider om arveligheten av intelligens var metoder og prosedyrer dårlig beskrevet. Men fra og med hans første store sammenfatning av sine studier, i 1943, var artiklene desto mer rikholdige på data fra IQ-testing, bl.a. av eneggede tvillinger som hadde vokst opp i ulike miljøer. Det skapte furore i 1976 at et journalistteam stilte spørsmål ved hele professor Burts vitenskapelige livsverk. To av medarbeiderne hans på flere av artiklene, miss Howard og miss Conway, ble aldri sikkert oppsporet og var i hvert fall ikke reelle medforfattere. Andres undersøkelser, sammen med denne etterforskningen, ledet til at Burts data ble ansett for å være for gode til å være sanne og i alle fall delvis oppdiktet.
Med årene blusset saken opp igjen. Det hadde dessuten gått politikk i den. Flere av dem som hadde angrepet Burt, ble beskyldt for å ha venstrevridde agendaer – det skulle angivelig ha vært viktig for dem å få frem at miljøet også spiller en stor rolle for kognitiv læreevne. Pendelen svingte altså tilbake, og kanskje særlig etter utgivelsen av en ny biografi i 1989 syntes det som om Burt var nesten fullstendig renvasket. Men så vidt jeg kan skjønne, er det fremdeles hold i anklagen om fusk med data og falskt medforfatterskap. Helt sikker kan man likevel ikke være.
Selv Gregor Mendel (1822–84) er blitt beskyldt for forskningsfusk. Statistikeren sir Ronald Aylmer Fisher (1890–1962), som var en autoritet på statistikk på fåtallige data, pekte i 1936 på at Mendels tall som beskrev nedarvingen av egenskaper hos erteplanter når ulike typer ble krysset, lå for nær opp til ideelle segregasjonsdata til at de kunne være sanne, gitt det antallet planter som var undersøkt. Det ville være som å finne to gutter og to jenter i hver av seks tilfeldig utplukkede familier med fire barn – selv om det i et stort utvalg barn er like mange av hvert kjønn. Men det er likevel ikke bevist at Mendel fusket. Det har vært foreslått at abbedens gartnere eller andre assistenter hadde dannet seg et godt bilde av hva Mendel ventet seg, og så – enten av lojalitet eller hengivenhet – forsynt den geistlige arbeidsgiver med resultater de trodde ville behage.
Margaret Mead (1901–78) ble en av verdens mest berømte antropologer etter utgivelsen av boken hun skrev om seksualkulturen på stillehavsøya der hun gjorde sitt feltarbeid, Coming of age in Samoa. Etter sin død ble Mead anklaget for å tolke forholdene på Samoa i tråd med egen ideologi og holdning til vestlige normer (8). Deretter ble anklageren, Derek Freeman (1916–2001), beskyldt for det samme. Men mens Freeman faktisk bodde hos en samoansk familie i tre år og lærte språket flytende, hadde Mead bare bodd i ni måneder hos en amerikansk marineoffiser, lært seg svært lite av språket og kontaktet alle informanter via tolk.
Freeman mente å finne at en idyllisk ungdomstid med fri seksuell utfoldelse, slik Mead beskrev, ikke var vanlig. Tvert imot var de unge under streng moralsk regulering, og voldtekt, selvmord og drap forekom i denne mannsdominerte machokulturen. Professor emeritus i sosialantropologi A.M. Klausen har interessert seg spesielt for denne saken. Han skriver (A.M. Klausen, personlig meddelelse, 2009): «Men det jeg oppfatter som en overordnet uenighet mellom to antropologiske retninger, er fortsatt et viktig tema i kulturforskningen, nemlig hvor mye som er styrt av biologiske/genetiske faktorer og hvor stor vekt man skal legge på det tillærte, med andre ord kulturelle faktorer. MMs store lærer, Franz Boas, som også var en sterk personlighet, kjempet aktivt mot de rasistiske tendenser i tiden og hadde sterke meninger om alt som relaterte menneskelig atferd til biologi. […] MM var «stjerneelev» hos Boas, og hans synspunkter preget henne sterkt. Min oppfatning er at MM ikke fusket bevisst, men var styrt av sterke vitenskapsteoretiske perspektiver, noe som ikke er uvanlig i kultur- og samfunnsforskningen. […] I det antropologiske miljø jeg kjenner, har det ikke vært vanlig å se på MM som en fusker, selv om kontroversen med Freeman har vært kjent.»