Pandemiberedskapen sett fra kommunelegekontoret

Frank Hilpüsch Om forfatteren
Artikkel

Elling Ulvestad og medarbeidere belyser viktige sider ved pandemiberedskapen og tiltakene rundt svineinfluensa i sin kronikk i Tidsskriftet nr. 2/2010 (1).

Fra mitt ståsted som kommunelege fikk jeg inntrykk av at helsemyndighetene hilste medienes skrekkhistorier om pandemiens alvorlighet direkte velkommen, og til og med forsterket frykten aktivt. Det var som om myndighetene glemte at en vesentlig del av krisehåndtering i kommunene dreier seg om å forhindre panikk og gi nødvendig, saklig og ikke overdreven informasjon til både helsearbeidere og befolkningen. Helsearbeidere som ikke bedømte situasjonen like dramatisk, ble beskyldt for å sette befolkningens liv i fare.

Informasjonen som ble sendt til oss allmennleger/kommuneleger var lite sortert og fra forskjellige instanser. Daglig mottok vi et utall e-poster av varierende kvalitet (til dels uredigerte kopier av telefonmøter). Dette bidro til enda mer forvirring. Informasjonsinnholdet og -flyten må være begrenset, samstemt og riktig kanalisert.

Pandemihåndteringen opptok helsetjenesten gjennom hele høsten. Det ble ikke gitt flere ressurser til å etterkomme helsemyndighetenes krav om beredskap. Man måtte forvente en betydelig reduksjon av ordinære helsetjenester. Vi har brukt store økonomiske og personellmessige ressurser for å beskytte en frisk befolkning mot en overveiende ufarlig sykdom. Muligens ble nødvendig helsehjelp til alvorlig og kronisk syke nedprioritert.

Måten man valgte å fordele et utilstrekkelig antall vaksiner fra uke til uke til mange kommuner, bør revurderes. Ved å kunne tilby vaksine kun til noen få om gangen, selv innenfor de prioriterte gruppene, ble helsetjenesten unødig satt i en vanskelig situasjon. Under en reell pandemi med høy dødelighet ville dette ført til kaotiske og sannsynligvis voldelige tilstander. Jeg føler et økende ubehag for å ha fulgt påleggene og mener at tilliten til helsetjenestens faglige opptreden er svekket.

Anbefalte artikler