Byggingen av det psykologiske huset i Oslo

Alv A. Dahl Om forfatteren

Gullestad, SE

Killingmo, B

Magnussen, S

Klinikk og laboratorium

Psykologi i hundre år. 301 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2009. Pris NOK 399

ISBN 978-82-15-01563-7

Psykologisk institutt ved Universitet i Oslo har gitt ut bok i forbindelse med sitt 100-årsjubileum. Tittelen er dekkende og boken er fin – med myke permer, god layout og nærmest fri for trykkfeil. Skrivemåten er sjelden teknisk krevende for lesere med et visst kjennskap til psykologisk terminologi.

Del I heter Kilder og utgjør en firedel. Den dekker opprettelsen av instituttet og den grunnleggende innsatsen til Harald Schjelderup, som første professor og en førerskikkelse i norsk psykologi. Dette er utmerkede kapitler, og Karl Halvor Teigen skal ha ros for sin evne til å levendegjøre fortiden.

Del II er den mest omfattende og skildrer paradigmedebatter ved instituttet. Grunnmuren var eksperimentalpsykologi og psykoanalyse, men gradvis kom nye forståelsesmåter til og skulle finne sin plass i det voksende bygget. Dette blir beskrevet på en inspirerende måte av de fagpersonene som tok dem opp og/eller deres etterfølgere.

At studenter skulle få arbeide terapeutisk i studietiden, var langt fra noen selvfølge, og et kapittel beskriver instruktivt prosessen med å få bygd opp en psykologisk klinikk fundert på psykoanalytisk teori ved instituttet. Neste kapittel beskriver så etablering av en alternativ sosialpsykologisk klinikk noen år senere.

Forholdet mellom den nye kliniske psykologien og den etablerte medisinske psykiatrien berøres mange steder, og det er synd at dette sentrale emnet ikke er viet et eget kapittel. Isteden får vi to kapitler litt ute av historisk kontekst. Svenn Torgersen gir et halvhjertet forsvar av det psykiatriske klassifikasjonssystemet som har vært sentralt i hans omfattende og suksessrike forskning, og Siri Erika Gullestad angriper det samme klassifikasjonssystemet på en måte som røper mindre innsikt i problematikken. Med sine store kunnskaper og lange fartstid ved instituttet burde kanskje disse to ha fått/valgt andre temaer?

Del III om barnepsykologi inneholder ett forskningsorientert og ett klinisk kapitel som på en utmerket måte dekker både utvikling og forskningsprofil ved instituttet.

Del IV heter Forskning. Her presenteres aktiviteten ved instituttet på en noe oppramsende måte, men samtidig vises bredden i forskningsprofil. Kapitlet om etableringen av Center for the Study Human Cognition som toppforskningssenter viser hva dyktige ildsjeler fortsatt kan få til.

Del V omhandler profesjon og samfunn, og innledes med et utmerket kapitel om den psykologiske profesjonsutviklingen ved Annie von der Lippe, Fanny Duckert og Leif Braaten. De to siste kapitlene stiller jeg meg mer spørrende til. Det ene handler om student- og læreropprøret i 1969. Det er skrevet av Jan Smedslund, som selv var sentral i det som skjedde. Jeg er usikker på om dette var så skjellsettende i instituttets historie at det rettferdiggjør et helt kapittel? At det rystet aktørene og instituttet, er det ingen tvil om. Siste kapittel, der man går gjennom tre spørreundersøkelser om befolkningens holdning til psykologer, ville kanskje vært mer aktuelt i en jubileumsbok for Norsk Psykologforening?

Dette aktualiserer spørsmålet om instituttets rolle i forhold til foreningen og til det faktum at det er blitt opprettet tre andre psykologutdanninger i Norge. Den i Bergen er til og med eget fakultet, noe instituttet hittil ikke har oppnådd. Det er ikke omtalt, dessverre.

Jeg håper å ha formidlet at Klinikk og laboratorium dekker utbyggingen av Psykologisk institutt til et stort hus med mange ulike rom på en fengende måte. Jeg synes den har noe å gi alle som jobber innen psykisk helsevern og dem som ellers interesserer seg for psykologi og psykologer.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler