Gades institutt og hans siste leveår
Dr.med. F.G. Gades pathologiske institut ble innviet i 1912. Som første sjef hadde de fått kalt datidens fremste norske medisinske forsker hjem fra utlandet. Det var dr.med. Magnus Haaland (1876 – 1935), grunnleggeren av norsk eksperimentell kreftforskning. Gade hadde vært med i bedømmelseskomiteen for Haalands doktoravhandling i 1909 og var svært glad for dette valget. Leprabasillens oppdager Gerhard Armauer Hansen (1841 – 1912) var med i styret, men da han døde allerede samme år, gikk Gade inn i styret i stedet. Både Louise og F.G. Gade kom jevnlig på besøk til Bergen for å følge med på utviklingen av instituttet, og her ble det et rikt faglig miljø med aktiv forskning og som resultat en rekke doktoravhandlinger. Blant annet hadde Magnus og hans hustru Margit Haaland (1882 – 1968) hovedæren for at tyfoidfeberen ble utryddet i Norge. Instituttet var ikke bare for patologisk anatomi, men etter datidens faginndeling samtidig det første institutt for bakteriologi og serologi i Norge. Slik fikk F.G. Gade oppleve at hans donasjon bar rike faglige frukter (12, 13).
Mot slutten av livet fikk Gade en rekke æresbevisninger. Han ble ridder av St. Olavs Orden allerede i 1907, og ble æresmedlem av Det medicinske selskab i Bergen, Nordisk patologforening og Den norske patologforening. I Nordmands-Forbundet ble han ærespresident og foretok reiser i USA hvor han holdt over 30 foredrag, vesentlig om Norges land og folk.
Professor Leiv Kreyberg (1896 – 1984), sjef for Institutt for patologi ved Rikshospitalet, var selv bergenser og arbeidet på Anatomisk institutt i Oslo mens F.G. Gade underviste der etter den første verdenskrig. Han opplevde Gade som en statelig mann med et sirlig fippskjegg, en mann som talte et fornemt bergensk, en europeer som hadde truffet og kjente personlig noen av de aller største pionerene innenfor medisinen. Han var en glimrende forteller, og studentene satt ofte i ring rundt ham etter at den egentlige undervisningen var slutt for dagen.
F.G. Gade var også en kunstnerisk begavet og frodig personlighet, ikke så lite farget av 1870-årenes blomstrende samfunnsliv i Bergen. Han utviste stor allsidighet både som fagmann og samfunnsmenneske (1, 7, 14, 15). En alvorlig sykdom og en feilaktig medisinsk vurdering førte til en donasjon: Et institutt med to avdelinger der det nå arbeider flere hundre mennesker. Instituttet har hatt store ringvirkninger for norsk medisin. Og Gade visste å glede seg over dette. Før Gade døde i 1933 donerte han sin samling av verdifulle antikvariske medisinske bøker og trykk til instituttet.
Han ligger begravet på Møllendals kirkegård i Bergen. Louise flyttet siden til Bergen hvor hun levde til hun var 93 år gammel.
Fredrik Georg Gade (1855 – 1933) var født i Bergen. Han var eldste sønn av konsul, kjøpmann Fredrik Georg Gade (1830 – 1905) og Ingeborg født Wallem (1830 – 1902). Han tok medisinsk embetseksamen i Kristiania i 1880, hadde siden klinisk tjeneste i Bergen og Kristiania og tok utdanning innen patologi og anatomi ved Rikshospitalet. Fra 1880-årene underviste han i histologi og anatomi, var prosektor ved Anatomisk institutt i Kristiania inntil 1906 og i tillegg redaktør for Norsk Magazin for Lægevidenskaben i to perioder. Han fikk utdanning i Tyskland, Frankrike og Sveits hos flere av datidens fremste medisinske forskere, i tillegg han hadde en rekke studiereiser til andre land. I forbindelse med alvorlig sykdom fra 1905 donerte han sin familieformue til et legat for opprettelse av institutt for patologi, bakteriologi og serologi i Bergen. Dr.med. G.F. Gades pathologiske institut ble bygd samtidig med Haukeland Sykehus og innviet i 1912. Gade var en av grunnleggerne av norsk kreftstatistikk i tillegg skrev han en rekke vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler. Han var medstifter av Nordmands-Forbundet og aktivt med i norsk samfunnsliv. Ved siden av arbeidet han som badelege på Modum.