Haalands nyttige forskningsinstitutt
F.G. Gades målsetting med forskningsinstituttet som bar hans navn, var at det skulle produsere forskning som det ikke fantes midler og anledning til innenfor rammene av et vanlig sykehuslaboratorium. I så måte lyktes han i overmåte grad. Haaland og hans assistenter produserte flere hundre vitenskapelige artikler, i tillegg til at de drev sykehusets laboratorium. Det mest oppsiktsvekkende var likevel produksjonen av hele fem doktorgrader i en tid da Bergen ikke hadde eget universitet eller medisinsk fakultet. Haaland lyktes i å etablere ikke bare et forskningsinstitutt, men også en forskerskole innenfor rammene av Gades gave.
Forskningsinstituttet og forskerskolen Gades Institutt var utformet etter utenlandske forbilder, særlig tyske. Den tyske instituttmodellen hadde vært toneangivende helt siden laboratoriebasert forskning ble organisert i større omfang fra 1830-årene. Særlig hadde Justus von Liebigs (1803–73) kjemiske og Carl F.W. Ludwigs (1816–95) fysiologiske laboratorier fremstått som forbilder i den laboratoriemedisinske verden (27, 28). Både Liebig og Ludwig lyktes med å etablere store institusjoner hvor de selv anga forskningens retning, men hvor selve arbeidet med å forfølge disse overordnede problemstillingene i stor grad ble utført av ansatte, besøkende forskere og studenter som arbeidet i team. Slik ble også et stort antall unge forskere opplært i nettopp deres spesiale og spredte dette videre.
Haaland, som jo kjente instituttformen inngående fra sin tid i Tyskland, innførte den samme logikken og metodikken i arbeidet ved Gades Institutt. Det som skilte dette fra de tyske forbildene, sett bort fra den åpenbare forskjellen i størrelse, var mangelen på tilknytning til et universitet og det at pengene stammet fra en privat donor, ikke en imperiebyggende stat. I så måte liknet Gades Institutt mer på de amerikanske laboratorieinstituttene som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet og nesten utelukkende ble finansiert av rike industribaroner.
Kanskje den aller viktigste forskjellen var at Gades Institutt ble en integrert del av et kommunalt sykehus. De store og bemidlede institusjonene i utlandet kunne suverent bestemme sine egne forskningsinteresser. Nærheten til et kommunalt sykehus la sterke føringer for hva man ved instituttet kunne og burde interessere seg for. Det som først og fremst kom til å kjennetegne forskningen ved Gades Institutt, var en veldig opptatthet av nytte og det praktiske. Til tross for at Haalands originale forskningsinteresse lå i retning det meget teoretiske og eksperimentelle kreftstudiet, så ble forskningen ved Gades Institutt i stor utstrekning utformet i nært samspill med de praktiske utfordringene legene møtte i sin hverdag på Vestlandet. Med unntak av Stoltenbergs rakittundersøkelse dreide alle doktoravhandlingene seg på ulikt vis om epidemiske sykdommer som opptrådte i nærområdet og hvordan laboratoriemedisinens teknikker og teknologier kunne brukes i kampen mot disse. Med sin bakgrunn kunne vi ha forventet at Haaland ville ha forsøkt å lede forskningen i retning av mer teoretiske studier, men under hans regime var det tvert imot slik at laboratoriet i stor grad interagerte med og forsøkte å påvirke sine samtidige omgivelser.
Magnus Haaland gikk dermed fra en internasjonal avantgarde innen den eksperimentelle patologiens kreftforskning til hovedstrømmen av laboratoriemedisinens bakteriologiske og patologisk-anatomiske problemstillinger. Han satte hensynet til nytte først, så gjorde han eller hans assistenter forskning ut av det nyttige arbeidet de utførte. Dette var nok noe som instituttets omgivelser og institusjonelle rammer i stor grad tvang fram. Da Haaland ankom Gades Institutt, hadde han fått installert mer enn 1 200 mus i kjelleren der med sikte på å forfølge kreftstudiene (1). Siden den daglige tralten i Bergen gjorde det klart at det ikke fantes rom for slik forskning, lot han musestammen dø ut.
Omgivelsene gjorde ikke stort for å oppmuntre ham heller. Haaland mintes en gang sykehusdirektør Jørgen Sandbergs (1850–1942) hånlige kommentar da han stolt kom til direktørkontoret og overrakte ham noen eksemplarer av instituttets første årsberetning, en prektig trykksak på over 100 sider som også inneholdt flere vitenskapelige artikler som kunne trykkes i tidsskrifter. «At De gidder,» var kommentaren han fikk (29). Sandberg hadde alltid støttet ideen om laboratoriets viktighet for sykehuset og sykebehandlingen, han hadde da også vært en del av det progressive miljøet som initierte prosektorstillingen i sin tid (5). Det primære for Sandberg var imidlertid å kurere sykehusets pasienter, eventuell forskning på sykehuset måtte være matnyttig på kort sikt og med lokalt siktemål.
Det fantes også en rent praktisk gevinst ved å gjøre forskningen så praksisorientert. Ved å ta utgangspunkt i assistentenes daglige arbeid forsket de i realiteten hele tiden. Når assistentene obduserte, fikk Haaland dem til å skrive kasuistikker over uvanlige tilfeller. Og når de analyserte prøver, enten histologiske, bakteriologiske eller serologiske, oppmuntret Haaland dem til å bruke den daglige prøvetakingen over spesifikke sykdommer som utgangspunkt for vitenskapelige artikler eller doktorgradsarbeider. Å lære assistentene opp i et helt eget fagfelt hvor de skulle forske, slik som kreftforsøk på mus, i tillegg til det de skulle lære i laboratoriets ordinære virksomhet, det var i de fleste tilfeller ikke til å tenke på.
I Haalands tid som prosektor og leder ble Gades Institutt både et fullverdig sykehuslaboratorium og et forskningsinstitutt – i tillegg til at det deltok i praktisk folkehelsearbeid. Gade fikk i stor grad oppfylt sine håp om at instituttet skulle bli et sted hvor den vitenskapelige tenkning og praktiske handling kunne gå sammen (12, s. 2). Da F.G. Gade døde 1. mars 1933, nesten 78 år gammel, hadde han fått oppleve at instituttet hadde blomstret i mange år. Han kunne med visshet slå fast at noe av målsettingen var oppnådd, stridigheter mellom institutt og sykehus og mellom prosektor og Direktionen til tross. Stridighetene tok imidlertid ikke slutt med F.G. Gades død. Det gjorde de først med Magnus Haalands bortgang og derpå følgende navneskifte og omorganisering som kom til å endre institusjonen grunnleggende. Først da var det slutt på den form F.G. Gade og Magnus Haaland hadde gitt institusjonen.