Pasienten var en gravid 14 år gammel jente med navnet Maria. Hun var bosatt i den nordlige del av landet der graviditet i ung alder var vanlig. Graviditeten var skjedd under uklare omstendigheter. I lokalsamfunnet påsto flere at en eldre mann, en snekker ved navn Josef var faren, fordi Maria og Josef var sett mye i lag i den siste tiden. Selv hadde de en utrolig historie om at hun fortsatt var jomfru. Var dette en svangerskapspsykose med klare vrangforestillinger hos både mor og far?
De sentrale myndigheter hadde nylig innført et nytt «kvalitetsregister» med registrering av hele befolkningen. Derfor måtte Maria og hennes forlovede ta turen sørover i landet, der registreringskontor for deres område var. Graviditet i siste trimester var ingen unnskyldning, og fritt sykehusvalg var ikke innført. Hun måtte til Betlehem uansett omstendigheter. Overflyttingen fra nord til sør (fra en helseregion til en annen) foregikk med billigste transport, dvs. familiens eget transportmiddel. Kostnadene ved eseltransporten måtte dekkes av de reisende. Således gikk alle reisekostnader på egenandelen.
Ingen i Betlehem var kjent med Marias og Josefs ankomst. Det var ingen ledig plass til henne; selv «pasienthotellet» var uten ledige rom. Hun ble en kasteball i systemet. Det var en mangelfull kommunikasjon mellom helseregionene, kritikkverdig service fra det lokale helsevesen og grunnlag for tilsynssak. Samhandlingen var ytterst mangelfull og planleggingen dårlig. Unnlatelsessynd med hensyn til utbygging av kapasitet var åpenbar. Ventet de lokale myndigheter på en statlig overtakelse av tjenesten? Informasjonen til brukerne må også ha vært ytterst mangelfull, da heller ikke pårørende (Josef) var klar over behovet for forhåndsbestilling av rom. Typisk mannfolk, vil noen hevde.
På grunn av mangel på korridorplasser og hotellplasser måtte man improvisere. «Prioriteringsveilederen» var tydelig på at dette var øyeblikkelig hjelp. Ventetidsgaranti var uaktuelt. Etter et lokalt initiativ ble det kartlagt hva man hadde i stallen og at fødselen kunne skje i improviserte arealer. Dette var trolig første gang individuell plan ble brukt i helsevesenet. Bemanningen var som vanlig i høytiden på et minimum. Takket være «hvite engler» som innkalte ufaglærte ble situasjonen reddet. De ufaglærte (hyrdene) hadde dog en ikke ubetydelig erfaring fra det veterinærmedisinske miljø. Dermed var både mor og pårørende i gode, om ikke helt trygge, hender.
Hendelsen viste seg snart å være av internasjonal interesse. Vise menn, bosatt i øst, planla barselvisitt. Før visitten kunne gjennomføres, ble den klarert med de øverste offentlige myndigheter. Den angitte begrunnelsen var ikke MRSA- problematikk, men behov for å få adgang til dataopplysninger om hvor den nyfødte var plassert. På grunn av manglende oppdatering og ikke fungerende felles IKT- plattform hadde de lokale myndigheter ikke fått med seg «det siste stjernetegn». Et møte i den regionale samarbeidskomiteen ble derfor raskt innkalt for å behandle henvendelsen fra den internasjonale delegasjonen. Konsensusmøtet konkluderte ut fra tidligere nedtegnelser at barnet måtte være født i Betlehemsavdelingen. Her fikk de audiens og kunne overlevere gaver til både mor og barn, forutsatt at de «sendte en snarlig epikrise» til toppledelsen. Gaver i form av gull, røkelse og myrra var tydelige tegn på at laveste effektive omsorgsnivå (LEON) hadde vært lønnsomt. Gavene skulle snart bli nyttig når utenlandsopphold ble påkrevd. Etter advarsel fra høyeste hold unnlot de vise menn å oppfylle kravet om epikrise til administrerende direktør Herodes. Dette skapte et fryktelig sinne hos lederen. Forventningen om kort epikrisetid hadde tydelig vært stor. Raseriet ble ytterligere forsterket av at pålegg ikke ble etterfulgt. Da han etter kort tid ikke hadde mottatt noen tilbakemelding, iverksatte han drap av alle guttebarn under to år. En grotesk respons som skapte frykt og lidelse.
Den videre oppfølging av mor og barn skjedde som «utenlandsbehandling» i Egypt finansiert av private gaver. Ytterligere detaljer om pasienten er journalført av dr. Lukas og publisert i internasjonal litteratur (3).