Helse i ruiner
Forventet levealder ved fødsel har falt dramatisk, fra 62 år til 36 år i perioden 1990–2006–37 år for menn og 34 år for kvinner (5). Mødredødeligheten har steget fra 168 per 100 000 i 1990 til 1 100 i 2005. Kvinner dør i barselseng, av eklampsi, blødninger, infeksjon eller mekaniske hindre under fødsel (1). I tillegg til dårligere tilgang på helsetjenester er hiv/aids en sikker bidragsyter. En hivprevalens på 15,3 % blant voksne (15–49 år) gjør at 1,3 millioner barn og voksne lever med hiv/aids i Zimbabwe (5). Andel fullvaksinerte barn har falt fra 67 % i 1999 til 53 % i 2005/06. Antall barn som dør før fylte fem år er økende og hadde i 2006 nådd et nivå på 82 per 1 000 levendefødte, mens spedbarnsdødeligheten var på 60 per 1 000.
Private sykehus (hovedsakelig misjonssykehus) og klinikker utgjør 68 % av helsetilbudet på landsbygda, totalt 126 sykehus og klinikker i alle Zimbabwes ti provinser (1). Lønnen kommer dels fra helsebudsjettet, dels fra innsamlede midler fra trosbaserte organisasjoner og giversamfunnet. En økende andel av pasientene kommer fra Harare, fordi sykehusene der er stengt, mens pasienter som bor i distriktet verken har råd til å betale for transport til sykehuset eller for økende priser for helsetjenester. Ved utgangen av 2008 hadde internasjonale donorer bidratt med 8 millioner amerikanske dollar for å stoppe koleraepidemien (1). UNICEF skaffet tilveie 70 % av Zimbabwes behov for medisiner, Leger Uten Grenser bidro til å bemanne de største sentrene for behandling av kolera. World Food Programme (WFP) og Consortium for Southern African Famine Emergency (C-SAFE) bidro med mat til over halvparten av Zimbabwes 12 millioner innbyggere. Helsearbeidere er fortsatt en ustabil arbeidskraft, selv om lønn i utenlandsk valuta gjør at mange av dem nå er tilbake på jobb. Leger ved Zimbabwes statssykehus er tilbake etter tre ukers streik i august 2009 (6).
Mine ti dager i Zimbabwe går fort. Jeg skulle gjerne vært lenger, for landet har mye å tilby turister. Det er et fruktbart, vakkert land med attraksjoner som Victoriafallene og et spennende, eksotisk dyreliv, men det er et turistbilde som ikke forteller noe om den dramatiske situasjonen som folket i Zimbabwe opplever. Likevel møter jeg bare vennlige og tålmodige mennesker som forteller, forklarer og viser meg rundt. «Fortell Norge at vi ikke har mistet motet og håpet. Vi ber og tror på en forandring,» sier min ferske venninne som ikke lenger får lønn nok til å komme seg på jobb. Kanskje er de for tålmodige, disse zimbabwerne.