God lærebok om forskningsfusk

Haakon Breien Benestad Om forfatteren
Artikkel

Wells, F

Farthing, M

Fraud and misconduct in biomedical research

300 s, tab, ill. 4. utg. London: RSM Press, 2008. Pris GBP 45

ISBN 978-1-85315-786-8

Finnes det statistiske metoder som kan hjelpe til med å avsløre fusk med data i vitenskapelige arbeider? Hvilke strikte prosedyrer bør følges i overvåkingen av legemiddelut-prøvninger? Hvor avhengig er avsløring av misligheter innen forskningen av varslere (whistleblowers) og hvor ille har det vanligvis gått dem?

Denne boken gir svar på disse og mange andre spørsmål. Den er nå kommet i 4. utgave, med 15 bidragsytere fra Europa og fire fra USA. I forordet lanseres den som en «standard text», men også som en nyttig referansekilde for dem som har ansvar for å undervise i forsknings- og publikasjonsetikk. Dessuten fungerer den som guide for dem som skal følge opp beskyldninger om misligheter.

Det er fascinerende hvor vanskelig det har vært å bli enig om hva som er forskningsfusk. Følgende definisjon av «misconduct» ble lansert i USA i 1989, under kongressens påtrykk: «Fabrication, falsification, plagiarism or other practices that seriously deviate from those that are commonly accepted within the scientific community for proposing, conducting or reporting research.» Motstanden skulle vise seg å bli heftig, spesielt fra forskerhold, slik at «or other practices» måtte sløyfes, etter årelang strid. Men her i Norge har vi tatt med dette tillegget, selv om det kan føre til tolkingsvansker. I lov om behandling av etikk og redelighet i forskningen (forskningsetikkloven) står det: «og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning». Det betyr likevel at «snusk» i form av brudd med Vancouver-reglene, misvisende presentasjon av forskningsfunn, doble og oppsplittede publikasjoner (salamipublikasjoner) nok oftest faller utenfor lovens virkeområde.

Jane Barrett (s. 272) sammenfatter mye av det viktigste når hun påpeker at regler og retningslinjer bare er nyttige hvis de vedlikeholdes, anvendes, gir klare anvisninger til varslere om hvordan de skal gå frem, og dessuten fastslår at misligheter ikke vil tolereres, men blir straffet. Å ikke ta affære når brudd med god vitenskapelig praksis mistenkes, er i seg selv brudd med god vitenskapelig praksis.

Mesteparten av boken er lettlest og interessant, men noen kapitler blir for tekniske for en vanlig leser. Boken er godt oppdatert, men den siste utviklingen her i landet, med forskningsetikkloven (2007) og helseforskningsloven (2009), er ikke kommet med. Den har nyttige tabellariske oversikter. Siden målgruppen sies å inkludere også ferske forskerstudenter og etablerte forskningsveiledere, er det fristende å etterlyse kasuistikker (cases), hvis utredning ikke skal være enkle, men kunne by på interessante diskusjoner i ph.d.-utdanningens etikkinnslag.

Jeg skulle tro de fleste norske lesere kunne klare seg lenge med det som sies om emnet i Forskningshåndboken (1), lærebøkene som brukes i grunnkursene i ph.d.-utdanningen ved de medisinske fakultetene, etikkbiblioteket (2) og rapporten om misligheter og irregulariteter som i år kom fra Universitets- og høgskolerådet (3).

Anbefalte artikler