Dogmebryteren

Don’t stop to repair in a war zone

Jarle Breivik var selv bare medisinstudent da han begynte å forske. Han startet med å se på mutasjoner i tykktarmen og endte opp med å skrive en teoretisk avhandling om sammenhengen mellom kreftutvikling og evolusjonsteori.

– Hva førte deg over i evolusjonsbiologien?

– Jeg har hatt interesse for Darwins arbeider og en grunnleggende filosofisk tilnærming til forskning helt siden barndommen. Rent konkret ble jeg inspirert av en problemstilling jeg fant i mine egne forskningsdata.

Som student oppdaget han at kreftsvulster på høyre og venstre side av tykktarmen hadde ulike typer genmutasjoner.

– Etter hvert ble jeg mer eller mindre besatt av å forstå hvorfor det var slik.

Han viste etter hvert at mutasjonsmønsteret kunne relateres til ulike miljøfaktorer i tarmen, såkalte mutagener. Den mest markante forskjellen var imidlertid at det var ulike typer genetisk ustabilitet på høyre og venstre side av tykktarmen, noe som igjen hang sammen med at kreftcellene hadde svikt i ulike typer reparasjonsenzymer.

– Da spurte vi oss selv hvordan det kunne ha seg at nettopp de cellene som manglet disse enzymene hadde en overlevelsesfordel. I teorien skulle man kanskje forvente at celler som akkumulerer genfeil vil dø, men disse ble faktisk selektert frem i sine respektive miljøer. Jarle Breivik foreslo en teori som kombinerte evolusjonsteori med kunnskap om de ulike miljøfaktorene i tarmen.

– Logikken er egentlig ganske enkel. Den kan forklares ved å sammenlikne cellesyklus med et billøp. Normalt vil man forvente at et lag som har en ivrig mekaniker vil ha en fordel. Men tenk deg at løpet går gjennom en krigssone, der bilene er utsatt for konstant bombardement. Da kan det faktisk være livsfarlig å stoppe for å reparere motoren, og det er bedre å gi bånn gass så lenge det overhodet går.

I lang tid lå Jarle Breiviks tegning av racerbiler i skuffen og ble kun vist frem til forlystelse på interne møter. Men så fikk han en e-post fra en som hadde lest den teoretiske artikkelen fra doktorgradsavhandlingen.

– «Dette er det mest interessante jeg har lest på lenge, vennlig hilsen Bert» sto det på engelsk. «Bert hvem?» undret Breivik. Et halvt år senere publiserte professor Bert Vogelstein og medarbeidere ved et av de mest prestisjetunge kreftforskningsmiljøene i USA at teorien til medisinstudenten stemte med resultater fra laboratorieeksperimenter. Da ble nordmannen invitert til å trykke racerbilmodellen sin i PNAS, tidsskriftet for det amerikanske vitenskapsakademiet.

– Det var moro, innrømmer forskeren.

Teorien er senere bekreftet i dyreforsøk og omtalt i to ulike artikler i Scientific American.

– Nylig ble jeg invitert til å evaluere søknadene til et stort forskningsprogram om bl.a. kreft og evolusjonsteori for National Science Foundation og National Cancer Institute i USA. Men Norges forskningsråd har ikke latt seg imponere. Den første gangen jeg søkte om midler til å videreutvikle mine teorier om kreft og evolusjonsteori ble jeg nærmest latterliggjort. I konklusjonen sto det at det jeg holdt på med neppe kunne kalles forskning og kun var egnet til å forlede uvitende mennesker. Da sendte jeg en klage og fikk en offisiell beklagelse fra Forskningsrådet – men altså ingen penger.

Jarle Breivik vet at han kan provosere.

– Det er på en måte min greie å pirke borti dogmene. Scientific American gjorde et stort nummer ut av min påstand om at kreftgåten er uløselig. Noe av poenget var å rokke ved forestillingen om at vi nærmer oss en løsing. Det er jo faktisk ikke sant. Alt tyder på at jo flinkere vi blir til å behandle kreft og jo lenger vi lever, jo mer kreft blir det i befolkningen. Stadig flere mennesker kommer til å leve med kreft, mer eller mindre som en kronisk sykdom, men det er slett ikke dette budskapet vi formidler til publikum.

Genene våre er ikke selektert for at vi skal bli 200 år, men for å gjøre en jobb, nemlig å replikere seg selv til neste generasjon.