Skalpellens egg

Jan C. Frich Om forfatteren
Artikkel

Verghese, A.

Alene sammen

778 s. Oslo: Gyldendal, 2009. Pris NOK 399

ISBN 978-82-05-39017-1

«Du må være nøye med småting, ikke bare i operasjonssalen, men utenfor. En god kirurg ville ønske å gjøre den knuten der om igjen. Du kommer til å knyte tusener av knuter i ditt liv. Hvis du knyter hver av dem så godt som det er menneskelig mulig, vil du få færre komplikasjoner. […] Den knuten, om den gjøres skikkelig, kan kanskje gi ham en sjanse til å dra hjem og beskikke sitt bo. Gjøres den dårlig, kan den holde ham på sykehuset med den ene komplikasjonen etter den andre til han dør. De store tingene i kirurgien avhenger av de små tingene» (doktor Deepak i Alene sammen).

Abraham Verghese (f. 1955) er født i Etiopia av indiske foreldre. Han er lege, forfatter og professor ved Stanford University School of Medicine. Verghese begynte å studere medisin i Addis Abeba, men han avbrøt studiene og flyktet fra Etiopia i 1973 pga. den politiske situasjonen i landet. Han fullførte medisinstudiet i India og bosatte seg i USA i 1980.

Møtet med hivepidemien

Verghese valgte å spesialisere seg i infeksjonsmedisin. I en periode jobbet han i Boston, hvor han møtte hivepidemiens første ofre. I 1985 startet han som overlege ved sykehuset i småbyen Johnson City, Tennessee. Mange oppfattet hiv som et storbyfenomen, men høsten 1985 ble den første hivpasienten diagnostisert ved det lokale sykehuset. Verghese ble vitne til hvordan lokalsamfunnet reagerte på det man oppfattet som en samfunnstrussel, og selv kjente han seg maktesløs som lege fordi han ikke hadde noen kurativ behandling å tilby. I den selvbiografiske My own country (1994) har han skrevet om sine erfaringer i møtet med hivepidemien (1).

Forfatter, lærer og humanist

Verghese trengte et avbrekk fra medisinen, og i slutten av 1980-årene ble han tatt opp ved det prestisjetunge forfatterstudiet ved University of Iowa. Han hadde en rykende fersk mastergrad i «fine arts» da han i 1991 ble ansatt som professor og leder av Infeksjonsmedisinsk avdeling ved Texas Tech Health Sciences Center i El Paso. Fire år etter My own country fikk han utgitt The tennis partner (1998), som bygger på hans egne erfaringer med å forholde seg til en kollega som misbruker rusmidler (2). I 2002 grunnla Verghese et senter for medisinsk humaniora og etikk ved University of Texas Health Science Center (3). Fra 2007 har han vært ansatt ved Stanford University. Verghese har gjennom sine artikler i medisinske tidsskrifter bl.a. gitt uttrykk for at klinisk virksomhet kan betraktes som en form for forfattervirksomhet (4), og han har reist spørsmål ved om vi står i fare for å fjerne oss fra de virkelige pasientene med fremveksten av elektroniske pasientjournaler i sykehusene (5).

En kirurgisk beretning

Alene sammen (2009) er en roman som setter søkelys på kirurgien. Originaltittelen Cutting for stone henspiller på en setning i den hippokratiske ed: «Jeg skal ikke operere, ikke engang dem som lider av stein, men overlate det til dem som utfører slike handlinger» (6). Fjerning av steiner i blære og urinveier lindret pasientens smerter, men risikoen for at vedkommende døde av sepsis var stor. En av hovedpersonene i Vergheses roman er den britiske kirurgen Thomas Stone, som jobber ved et misjonssykehus i Addis Abeba. Det som opptar ham ved siden av legegjerningen er den indiske nonnen og operasjonssykepleieren Mary Joseph Praise. Det viser seg – brått – at hun er blitt gravid, og vi blir vitne til en tvillingfødsel med fatale følger. Dr. Stone rømmer sykehuset. Vi følger deretter oppveksten til de to tvillingbrødrene Marion og Shiva. De blir begge kirurger, men på litt ulikt vis. Det oppstår spenninger mellom dem, og grunnet den politiske utviklingen blir Marion nødt til å flykte. Det viser seg at far og sønner siden skal gjenforenes under dramatiske omstendigheter i USA.

Usikkerhet og sårbarhet

Alene sammen er ikke en fortelling om å være alene, og jeg synes den norske tittelen er lite dekkende for romanens innhold. Til sammenlikning har den nederlandske oversettelsen fått tittelen De Heelmeesters (Kirurgene), og i dansk språkdrakt heter romanen Knivens æg. Et sentral moment i Vergheses fortelling er hvordan kirurgien i det moderne samfunn stadig er under utvikling og at man hele tiden står overfor muligheten av å forbedre praksis og å behandle pasientene på en bedre og mer effektiv måte – det være seg fistelkirurgi i Etiopia eller levertransplantasjoner ved høyspesialiserte sykehus i den rike del av verden. Romanens hovedpersoner bryter på et vis med forbudet i legeeden – de er hensatt til situasjoner hvor det kreves at de må vurdere å kutte etter stein. Tittelen Cutting for stone har imidlertid en videre referanse en den rent konkrete og kirurgiske. Den henspiller på det moderne menneskets situasjon, uavhengig om man er kirurg eller ikke: Noen ganger må man handle selv om man ikke alltid har full kontroll med faktorenes orden eller konsekvensene av handlingene. På ulikt vis befinner personene i Vergheses beretning i slike sårbare og eksistensielt sett krevende situasjoner. De balanserer på skalpellens egg – for å bruke en nærliggende metafor – uten at de alltid selv er seg bevisst dette. Samtidig er de vevd sammen i et biologisk og sosialt skjebnefellesskap.

Oversettelse til besvær

Cutting for stone er en krevende bok å oversette, bl.a. fordi den byr på en rekke beskrivelser av kirurgiske inngrep og fordi medisinsk fagspråk og terminologi gjennomsyrer teksten. På side 324 kommenterer Marion sitt møte med medisinen: «Han inviterte meg til en verden som ikke var hemmelig, men godt gjemt. Man trengte en veiviser. Man måtte vite hva man skulle se etter, men også hvordan man skulle se. Man måtte anstrenge seg for å se denne verdenen.» Jeg sitter igjen med et inntrykk av at oversetterne Kari og Kjell Risvik ikke har hatt noen veiviser og heller ikke har anstrengt seg nok i møtet med Vergheses tekst. Det at forfatterens fødselsår er feil på omslaget (Verghese er født i 1955, ikke i 1946), står antakelig for forlagets regning og blir som en bagatell å regne i forhold til det man møter inne i boken. Stadig blir man under lesingen distrahert av underlige ord og formuleringer. Legenes titler er ikke i tråd med vanlige oversettelser av stillingsbetegnelser ved sykehus. Ord og uttrykk som eksempelvis «CAT-scanning», «legehøyskole», «rektalslange», «uttrykksmuskler», «tuberkuløs peritonitis», «flasker med laktert Ringers løsning» finnes det bedre norske oversettelser for.

Abraham Verghese (f. 1955) er infeksjonsmedisiner, forfatter og professor ved Stanford University School of Medicine. Hans roman Cutting for stone (2009) er nylig er utgitt på norsk. Foto Jan C. Frich

Apoplektisk stolgang

På side 34 heter det: «Kapteinen kom forbi, søvnløs, apoplektisk, og spytt og konjakk sprutet da han sa: […]» Her har man valgt å oversette «apoplectic» direkte, slik at setningen lyder underlig på norsk. «Apoplectic» har en engelsk dobbeltbetydning som Verghese spiller på, i og med at det engelske adjektivet er brukt til å betegne atferd som kan tenkes å disponere for hjerneslag (å være opphisset eller rasende). I den aktuelle scenen har ikke kapteinen symptomer på slag (han er ikke apoplektisk), men er rasende! På side 202 skriver Verghese om en pasient med tarmslyng, og oversettelsen lyder: «Siden da, ingen stolgang, ingen gass, ingenting.» Her har man åpenbart oversatt «stools» (som i denne sammenheng betyr «avføring») med «stol». På side 564 heter det: «[…] du gjorde en biopsi på magesåret da du skopet ham, ikke sant?» Dette høres kanskje tilforlatelig ut, men klinger svært dårlig for en leser med medisinsk bakgrunn. En bedre oversettelse ville være: «[…] du tok en biopsi av magesåret da du skoperte ham, ikke sant?» Oversettelsen byr dessverre på en rekke tilsvarende eksempler.

Stort epos – behov for reoperasjon?

Med Cutting for stone trekker Abraham Verghese veksler på sin bakgrunn og tar skrittet fullt ut som fiksjonsforfatter. Han føyer seg dermed inn i rekken av leger som skriver og får publisert skjønnlitterære verk (7, 8). Kirurgisk virksomhet er skildret tidligere, bl.a. i Lørdag (2005) av den britiske forfatteren Ian McEwan (9). Den amerikanske forfatteren og kirurgen Richard Selzers er verd å nevne i en slik sammenheng (10). Vergheses skildring av kirurger åpner nye perspektiver. Han demonstrerer at han behersker et stort format og byr oss et epos som strekker seg over flere tiår. Romanen gir et unikt innblikk i de medisinske utfordringene man møter i et land som Etiopia, særlig er beskrivelsen av fistelkirurgien lærerik og tankevekkende. Hans fortellerstil minner en del om John Irvings (som Verghese takker i etterordet) – en god historie som grunnstamme, relativt stor detaljrikdom i skildringene og en underliggende humor og spenning som driver leseren gjennom teksten. Hvis romanen har et medisinsk budskap, må det være å poengtere at ambisjonen om å utvikle ens egen kompetanse og faget må balanseres med en ydmyk innstilling, hvor man er seg bevisst sine egne begrensninger og har respekt for det kirurgiske håndverket. Alene sammen er absolutt å anbefale og burde ha interesse langt utover medisinen.

En svak norsk oversettelse ødelegger imidlertid noe av leseropplevelsen. Hvis jeg hadde vært forleggeren, ville jeg ha vært bekymret – dels fordi forfatteren ikke ytes full rettferdighet i sin nåværende norske språkdrakt, men også fordi enkelte trolig vil velge bort den norske utgaven til fordel for den engelske originalversjonen. Komplikasjonene ved oversettelsen er åpenbare, og forlaget burde se seg tjent med en snarlig reoperasjon – det ser ut til at det er behov for kyndig assistanse på operasjonsstuen.

Anbefalte artikler