Ambulansetjenesten og primærhelsetjenesten

Helen Brandstorp Om forfatteren
Artikkel

Oddvar Førland og medarbeideres artikkel i Tidsskriftet nr. 11/2009 om samhandling innen prehospital akuttmedisin er kjærkommen og nyttig lesing (1). Halvor Nordby kommer med betimelig respons i nr. 15/2009, som representant for den første av landets paramedicutdanninger (2). Både artikkelforfatterne og respondenten er enige om at rolleavklaringene der ute er den store utfordringen (3).

Dette er ikke en ny debatt i Norge. En kikk på referanselisten i artikkelen til Førland og medarbeidere avslører at den har gått i Utposten i alle fall siden 2004 (4, 5). Omtrent like lenge har et prosjekt for å bedre nettopp samhandlingen mellom ambulansetjeneste og primærhelsetjeneste pågått i Nord-Norge. Om lag halvparten av de 80–90 kommunene i regionen har til nå fått trene i tverrfaglige lokale akuttmedisinske team etter en pedagogisk mal. Teamtreningskonseptet kalt Kommune-BEST ble beskrevet i Tidsskriftet i 2008 (6). Her er mange aktuelle helsepersonellgrupper, både allmennleger, ambulansepersonell, sykepleiere og helsesekretærer representert, noen steder også andre grupper. De lokale forhold vil avgjøre hvilke grupper man lokalt ønsker å trene til akuttmedisinsk innsats. Noen steder forefinnes ambulanse, men ingen legevaktlege lenger, andre steder er det lege, men ingen ambulanse. Forskriften avgrenser ikke det bindende kravet om trening i samhandling til kun å gjelde allmennleger og ambulansepersonell (7). Lokale forhold vil derfor kunne påvirke den interne rollefordelingen både inne på legekontoret, på sykestuen, i sykehjemmet, på legevakten og utenfor. Det er godt mulig Førland og medarbeidere har rett i at «rollefordelingen må konkretiseres og trenes lokalt» (1).

Anbefalte artikler