Artikkel
Oddvar Førland og medarbeideres artikkel i Tidsskriftet nr. 11/2009 om samhandling innen prehospital akuttmedisin er kjærkommen og nyttig lesing (1) . Halvor Nordby kommer med betimelig respons i nr. 15/2009, som representant for den første av landets paramedicutdanninger (2) . Både artikkelforfatterne og respondenten er enige om at rolleavklaringene der ute er den store utfordringen (3) .
Dette er ikke en ny debatt i Norge. En kikk på referanselisten i artikkelen til Førland og medarbeidere avslører at den har gått i Utposten i alle fall siden 2004 (4, 5) . Omtrent like lenge har et prosjekt for å bedre nettopp samhandlingen mellom ambulansetjeneste og primærhelsetjeneste pågått i Nord-Norge. Om lag halvparten av de 80–90 kommunene i regionen har til nå fått trene i tverrfaglige lokale akuttmedisinske team etter en pedagogisk mal. Teamtreningskonseptet kalt Kommune-BEST ble beskrevet i Tidsskriftet i 2008 (6) . Her er mange aktuelle helsepersonellgrupper, både allmennleger, ambulansepersonell, sykepleiere og helsesekretærer representert, noen steder også andre grupper. De lokale forhold vil avgjøre hvilke grupper man lokalt ønsker å trene til akuttmedisinsk innsats. Noen steder forefinnes ambulanse, men ingen legevaktlege lenger, andre steder er det lege, men ingen ambulanse. Forskriften avgrenser ikke det bindende kravet om trening i samhandling til kun å gjelde allmennleger og ambulansepersonell (7) . Lokale forhold vil derfor kunne påvirke den interne rollefordelingen både inne på legekontoret, på sykestuen, i sykehjemmet, på legevakten og utenfor. Det er godt mulig Førland og medarbeidere har rett i at «rollefordelingen må konkretiseres og trenes lokalt» (1) .