Piagets konstruktivisme under debatt

Erik Falkum Om forfatteren
Artikkel

Hood, BM,

Santos, LR

The origins of object knowledge

378 s, ill. Oxford: Oxford University Press, 2009. GBP 33

ISBN 978-0-19-921689-5

Etter en lang rekke nøyaktige observasjoner av sine egne barn presenterte den sveitisiske psykologen Jean Piaget for mer enn 50 år siden sin teori om hvordan vår kunnskap om den fysiske verden omkring oss utvikles. Han var primært interessert i hvordan biologiske systemer kan representere og tilpasse seg sine fysiske omgivelser og tok utgangspunkt i barnas handlinger og aktive atferd. Han gjemte blant annet datterens tøydukke under et laken og så hvordan hun reagerte. Hun lette ikke etter dukken før hun ble 6–8 måneder gammel. Piaget konkluderte at spedbarnet mangler det han kalte «objektpermanens» frem til denne alderen, dvs. barnet forstår ikke at gjenstander fortsetter å eksistere selv om det ikke ser dem eller sanser dem på annen måte. Han observerte videre at hvis barnet har funnet et objekt i posisjon A, vil det senere fortsette å lete etter objektet der, selv om det like forut så at objektet ble flyttet til posisjon B. Observasjoner av en rekke slike «A, ikke B»-feil ledet Piaget til hypotesen om at objekter kan representeres først når barnet har handlet i forhold til dem på en koordinert måte og internalisert konsekvensene av disse handlingene. Det skjer ifølge Piaget først når barnet er omkring halvannet år gammelt.

De siste 30 års forskning på området har i stadig økende grad satt spørsmålstegn ved mange av hans konklusjoner. Et kjernepunkt i kritikken knytter seg til Piagets bruk av barnets søkeatferd som indikator på dets kunnskap om den fysiske verden. I ett forsøk ble spedbarn i et mørklagt rom filmet med infrarødt kamera. Det viste seg at de strakte hånden mot posisjonen hvor de tidligere hadde observert en gjenstand selv om de ikke lenger så den. Forskerne konkluderte at det var det å søke etter objektet, snarere enn å representere det, som bød på problemer i Piagets forsøk. Nyere studier tyder på at manglende modning av dorsale laterale prefrontale cortex, som blant annet innebærer sviktende inhibitorisk kontroll, kan ligge bak feilsøkingen.

I utviklingspsykologien har man nå i stor utstrekning erstattet barnets søkeatferd som indikator med dets synsatferd. I et kjent forsøk viste Baillargeon og medarbeidere at fem måneder gamle barn så betydelig lenger på hendelser som ikke skulle kunne finne sted (f.eks. at en gjenstand beveget seg gjennom en annen som om denne ikke fantes) enn på hendelser som kunne forventes. Dette og en rekke liknende forsøk står i klar motsetning til Piagets hypoteser om spedbarnets objektforståelse, som ser ut til å være operativ langt tidligere enn han antok.

På bakgrunn av disse og liknende funn har Elizabeth Spelke lansert den såkalte kjernekunnskapshypotesen (core knowledge, CK), som er blitt til en dominant teori om objektkunnskapens opprinnelse. Hun påstår at det voksne menneskets kunnskap om den fysiske verden beror på medfødte, erfaringsuavhengige prinsipper for resonnering om ikke-levende fysiske gjenstander og om bevegelse. CK-hypotesen skiller seg fra Piagets konstruktivistiske tilnærming ved å legge langt mindre vekt på erfaringens betydning for både den tidlige og den voksne objektkunnskapen.

I denne utgivelsen gjøres det rede for den pågående forskningen på dette spennende området. Forskningen er tverrfaglig, med bidrag fra utviklingspsykologi, komparativ psykologi, synsforskning og kognitiv nevrovitenskap. Tverrfagligheten har sannsynligvis vært en sentral betingelse for den omfattende kunnskapsutviklingen som har funnet sted de siste 30 år.

The origins of object knowledge inneholder viktig empirisk kunnskap med spesiell relevans for psykoterapeuter og alle som arbeider klinisk med barn. Den belyser blant annet det hyppig diskuterte spørsmålet om når barnets oppfatning om skikkelsen som nærer det endres fra «sammenhengende objekt» til «objekt med morliknende egenskaper» og videre til «min mor».

Anbefalte artikler