Nevrologens fagfelt
Med oppdagelsen av diagnosen rastløse bein kunne jeg også teste ut andres råd. Ulltråd rundt ankelen er et av rådene jeg ikke har forsøkt, men støttestrømper hjalp en periode. Ukjent av hvilken grunn ga effekten seg. Andre råd er å stå barføtt på balkongen (forutsatt at det er kaldt), å jogge før sengetid eller å massere leggene. De virker sikkert for noen.
Som nettreporter i Tidsskriftet kom jeg over en artikkel av nevrologene Einar Kinge og Morten Lossius i Tidsskriftet nr. 1/2004 (1). Svært interessant lesing, «nydiagnostisert» som jeg var. De skriver at betegnelsen restless legs syndrome ble introdusert allerede i 1945. Det er en vanlig, underdiagnostisert og kronisk tilstand, «definert som et uimotståelig behov for å bevege ekstremitetene, særlig beina, vanligvis ledsaget av parestesier og motorisk rastløshet. Symptomene begynner eller forverres i hvile og lindres ved bevegelse.» Det er vist at 94 % av pasientene med rastløse bein lider av søvnvansker. Artikkelen gjorde at jeg bestilte time hos en av forfatterne. Rastløse bein kan ikke påvises med blodprøver eller andre prøver, så diagnosen ble stilt etter en samtale med legen og utfylling av et standardisert spørreskjema. Ut fra en alvorlighetsskala var konklusjonen at jeg lå på 19, det vil si moderat/alvorlig. Alvorlig form regnes fra skår 20. Det ble tatt blodprøver for blant annet å sjekke jernlageret, siden jernmangel ikke er uvanlig hos pasienter som er rammet av rastløse bein. Mitt var litt lavt, så jeg ble anbefalt jerntabletter.
Symptomene varierer veldig, fra gode perioder til dårlige perioder. Men jerntablettene hadde liten eller ingen effekt. En ny time hos nevrologen resulterte i en resept på dopaminagonister. Flere studier har vist god effekt av dopaminerge preparater. Men dette er en medisin mot Parkinsons sykdom, og selv om den gis i lave doser ved behandling for rastløse bein, var jeg skeptisk. Mildt sagt. Medikamentet er kun lindrende, og jeg måtte i så fall bruke det resten av livet. I 2004 fantes det ingen studier som viste langtidseffekten, og i en alder av 29 var det skremmende å skulle begynne på parkinsonmedisin. Jeg la resepten i en skuff. Etter 20 år kunne jeg jo holde ut litt til, og tenke på det. Resepten ligger fremdeles i skuffen, men den er blitt tenkt på i flere sene nattetimer.
Et vanlig søvnråd er å stå opp igjen hvis man ikke har sovnet etter en halv time. Ha! Det var ikke før jeg fikk barn, i en alder av 32, at jeg klarte å sovne før det var gått en halv time. Innimellom. Som småbarnsmor må man ofte opp om natten. Hadde bare babyen våknet mens beina likevel var rastløse, ikke når søvnen endelig har fått overtaket.
Nå, midt i denne skriveprosessen, har jeg bestilt en ny time hos doktoren. Parkinsonmedisin er fortsatt utelukket, men hvem vet – kanskje vi finner noe annet som kan hjelpe. Det hadde vært så godt å få sove.