Frekvens av rettslig obduksjon etter dødsfall i veitrafikkulykker

Originalartikkel Patologi
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    Bakgrunn.

    Bakgrunn.

    I 2007 døde 224 personer i veitrafikkulykker i Norge. Etter påtaleinstruksen bør politiet begjære rettslig obduksjon ved slike dødsfall. Det skjer i varierende grad. Vi ønsket å kartlegge politiets begjæringspraksis ved slike dødsfall i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag.

    Materiale og metode.

    Materiale og metode.

    For perioden 1996–2005 ble data fra rettslige obduksjoner av døde ved veitrafikkulykker i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag utført ved Avdeling for patologi og medisinsk genetikk ved St. Olavs hospital sammenliknet med registrerte data for de tilsvarende dødsfallene i dødsårsaksregisteret i Statistisk sentralbyrå.

    Resultater.

    Resultater.

    I perioden døde 249 personer i veitrafikkulykker i de to fylkene. 157 (63 %) ble rettslig obdusert. Den rettslige obduksjonsfrekvensen falt fra 69 % i første femårsperiode til 57 % i den andre. Størst var nedgangen i Nord-Trøndelag der frekvensen falt fra 62 % til 38 %. Førere av motoriserte kjøretøy ble i større grad obdusert enn andre trafikanter, mens døde ved motorsykkelulykker i mindre grad ble obdusert enn omkomne ved personbilulykker og andre typer veitrafikkulykker.

    Fortolkning.

    Fortolkning.

    Reduksjon i obduksjonsfrekvensen og ulikheter i begjæringspraksis mellom politidistriktene kan være begrunnet i økonomiske forhold, ulik oppfatning av betydning av rettslig obduksjon eller ulik tolking av påtaleinstruksen. Det er ukjent om det var viktige forskjeller mellom omkomne som ble rettslig obdusert og dem som ikke ble obdusert.

    Abstract

    Background.

    In 2007, 224 persons died in road traffic accidents in Norway. According to the instruction for prosecution, the police should request forensic autopsy in such deaths. The police’s adherence to this instruction varies. The aim of this study was to document enforcement of the instruction for prosecution among police districts in two Norwegian counties (North and South Trøndelag).

    Material and method.

    Data from forensic autopsies of deaths in road traffic accidents performed at The Departement of Pathology and Medical Genetics at St. Olavs Hospital were comapered with data from similar deaths in the two counties registered in The Cause of Deaths Statistics in Statistics Norway for the time period 1996–2005.

    Results.

    249 persons died in road traffic accidents in the two counties in the time period assessed; forensic autopsies were performed on 157 (63 %) of them. The forensic autopsy rate decreased from 69 % in the first 5-year period to 57 % in the second period. The largest decrease was in North Trøndelag where the rate dropped from 62 % to 38 %. Drivers of motorized vehicles were to a larger extent autopsied than other road-users; victims of motorcycle accidents were autopsied to a lesser extent than those of car accidents and other types of road traffic accidents.

    Interpretation.

    The reduced frequency of autopsy and differences in request practice between police districts may be explained by economical circumstances, different understanding of the importance of forensic autopsies and different interpretation of the instruction for prosecution. It is not known whether there were important differences between those who were autopsied and those who were not.

    Main findings
    Tabell

    Hovedbudskap

    • Rettslig obduksjon er viktig i etterforskning av dødsfall ved veitrafikkulykker

    • Obduksjonsfrekvensen av døde ved veitrafikkulykker er lav, fallende og varierer med politidistrikt

    • Dagens obduksjonsfrekvens er neppe i samsvar med påtaleinstruksen

    • Det bør vurderes om alle døde etter veitrafikkulykker bør bli rettslig obdusert

    Artikkel
    Innledning

    I 2007 døde 224 personer i veitrafikkulykker i landet. I løpet av fem år hadde antall døde sunket fra 293 dødsfall i 2003 (2). Om lag 40 % dør i møteulykker og om lag 30 % i utforkjøringer. Andelen dødelige møteulykker har vært nokså stabil de siste årene, mens antall dødsfall etter utforkjøring har gått ned. Nesten halvparten av de omkomne er bilførere (3). Ved et stort antall av dødsulykkene er flere personer innblandet.

    Ved alvorlige veitrafikkulykker vil politiet alltid komme til ulykkesstedet. Ved dødsfall skal politiet etter straffeprosessloven beslutte om de skal begjære sakkyndig likundersøkelse (4). Slik undersøkelse er i praksis obduksjon. Politiet skal ifølge påtaleinstruksen påse at sakkyndig likundersøkelse foretas når det er mistanke om at døden er forårsaket av en straffbar handling, og de bør i alminnelighet sørge for slik undersøkelse når dødsårsaken er uviss og antas å kunne skyldes et ulykkestilfelle (5).

    En sakkyndig likundersøkelse (rettslig obduksjon) vil kartlegge og dokumentere ytre og indre skader, eventuelle sykdommer og forekomst av alkoholer, medikamenter og andre substanser i kroppsvæsker. Resultatene fra en rettslig obduksjon bidrar til å avklare årsakene til en ulykke, stadfester dødsårsaken og kan ha betydning for forsikringsoppgjør og straffeforfølgelse.

    Ifølge Statistisk sentralbyrå er obduksjon i 41 % av alle voldsomme dødsfall grunnlaget for dataene i dødsårsaksstatistikken (6). Voldsomme dødsfall, eller ikke-naturlige dødsfall, er dødsfall ved ulykker, selvmord og drap. Vi har begrenset systematisk kunnskap om hvor ofte det utføres rettslige obduksjon av omkomne i veitrafikkulykker, i hvilken grad dette har endret seg over tid og om det er forskjeller mellom politidistriktene.

    En studie fra Troms og Finnmark viste at det var en betydelig forskjell mellom de seks politidistriktene i fylkene i begjæring av rettslig obduksjon ved voldsomme dødsfall i perioden 1988–92 og at 58 % av alle omkomne i veitrafikkulykker i samme periode ble rettslig obdusert (7). Det er betydelige forskjeller mellom de nordiske landene. I Finland ble hele 98 % av alle dødsfall ved veitrafikkulykker rettslig obdusert i årene 2000–03 (8), mens denne frekvensen er ca. 20 % i Danmark (S.T. Larsen, foredrag ved 17. nordiske konferanse i rettsmedisin, Bergen 2009).

    Det er en erfaring blant rettspatologer at begjæring av rettslig obduksjon praktiseres forskjellig i de ulike politidistriktene i landet. Noen politidistrikter begjærer nesten alltid obduksjon ved dødsfall ved veitrafikkulykker, andre politidistrikter gjør dette i mindre grad.

    Målet med denne studien var å kartlegge hvor ofte politiet begjærte rettslig obduksjon ved dødsfall ved veitrafikkulykker i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag i tiårsperioden 1996–2005.

    Materiale og metode

    Materiale og metode

    De rettslige obduksjonsrapportene ved Avdeling for patologi og medisinsk genetikk ved St. Olavs hospital i perioden 1996–2005 ble gjennomgått. Dødsfall i forbindelse med veitrafikkulykke med dødssted i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag ble identifisert. Avdelingen utfører alle rettslige obduksjoner av døde i de to fylkene. Følgende registrerte data ble anvendt i denne studien: dødsår, ulykkessted (fylke), dødssted (fylke), rekvirerende politidistrikt, alder, kjønn, type kjøretøy (personbil/motorsykkel/annet), trafikantgruppe (fører/ikke-fører), aleneulykke (ja/nei), oppgitte sykdommer, sykdommer påvist med betydning for døden, påviste skader og resultat av blodprøve samt underliggende og medvirkende dødsårsak (punkt Ic og II på dødsmeldingen).

    Data fra dødsårsaksregisteret i Statistisk sentralbyrå fra samme periode ble bestilt. Inklusjonskriteriene var dødsfall i perioden 1996–2005 etter veitrafikkulykker med dødssted i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag. Dataene skulle være stratifisert etter dødsår (1996–2000/2001–05), kjønn, alder (< 30 år, 30–59 år, > 59 år), type kjøretøy og trafikantgruppe.

    Stratifisering av data for beregning av obduksjonsfrekvenser ble i stor grad definert av de variablene som er anført i dødsårsaksregisteret. For eksempel registreres det ikke om det er en aleneulykke eller ikke. Dataene i denne studien er for øvrig basert på dødsstedskommune, mens standardtabellene fra dødsårsaksregisteret er basert på bostedskommune etter folkeregisteret uavhengig av i hvilken kommune eller i hvilket land døden inntrådte.

    Veitrafikkulykker i dødsårsaksregisteret er ulykker som skjer på offentlig eller privat vei, der det er åpent for alminnelig ferdsel og der minst ett motorisert kjøretøy er involvert (9). Den døde kan slik for eksempel være fotgjenger påkjørt av bil. Ulykke i veitrafikken der selvdrap eller sykdom konkluderes som årsak til ulykken, kategoriseres ikke som veitrafikkulykke i dødsårsaksregisteret, og ble derfor ikke inkludert i datasettene. Dødsårsaken (punkt Ic i dødsmeldingen: underliggende dødsårsak) ved slike hendelser blir registrert som selvdrap eller den aktuelle sykdom og ikke som veitrafikkulykke. Blant de obduserte i tiårsperioden gjaldt dette et selvdrap og tre naturlige dødsfall.

    Politidistriktene følger fylkesgrensene. Namdal og Inntrøndelag politidistrikt i Nord-Trøndelag og Trondheim og Uttrøndelag politidistrikt i Sør-Trøndelag ble 1. januar 2002 slått sammen til henholdsvis Nord-Trøndelag politidistrikt og Sør-Trøndelag politidistrikt.

    Blant de obduserte var ulykkessted og dødssted ikke alltid innen samme politidistrikt. I fem tilfeller skjedde ulykken i Nord-Trøndelag, mens døden inntrådte på St. Olavs hospital i Sør-Trøndelag. I 11 tilfeller skjedde ulykken i Helgeland, Møre og Romsdal eller Østerdal politidistrikt, mens døden inntrådte på St. Olavs hospital. I disse tilfellene var det politidistriktet på ulykkesstedet som begjærte obduksjon. De 11 tilfellene der ulykken skjedde utenfor trøndelagsfylkene, ble ikke inkludert videre. Datasettet fra Statistisk sentralbyrå ble justert fra dødssted til ulykkessted ved at Nord-Trøndelag fikk et tillegg på de nevnte fem tilfellene, mens Sør-Trøndelag fikk et fratrekk på til sammen 16 tilfeller.

    Ved innsamling av data fra obduksjonsrapportene ble det brukt et registreringsskjema. Dataene ble deretter overført til og behandlet i programmet SPSS.

    Studien er godkjent av regional komité for medisinsk forskningsetikk Midt-Norge og Riksadvokaten.

    Resultater

    Resultater

    I tiårsperioden 1996–2005 ble det identifisert 157 rettslige obduksjoner som tilfredsstilte inklusjonskriteriene. Et likskue av et barn etter en trafikkulykke ble ikke inkludert.

    Tabell 1 viser at frekvensen av rettslige obduksjoner av døde etter veitrafikkulykker i begge fylker samlet sank fra 69 % i første femårsperiode til 57 % i den andre. Det var en nedgang i begge fylker. Størst var nedgangen i Nord-Trøndelag, som hadde en lavere frekvens av rettslige obduksjoner enn Sør-Trøndelag i begge femårsperiodene. I begge fylker ble førere av motorkjøretøy hyppigere obdusert enn dem som ikke var førere eller som hadde ukjent trafikantstatus. Dødsfall ved motorsykkelulykker ble i mindre grad obdusert enn dødsfall ved personbilulykke og andre type ulykker, spesielt i Nørd-Trøndelag.

    Tabell 1

    Antall dødsfall og rettslig obduserte ved veitrafikkulykker i Midt-Norge 1996–2005 etter trafikantstatus, type kjøretøy, alder, kjønn og tidsperiode

    Sør-Trøndelag

    Nord-Trøndelag

    Samlet

    Døde (n)

    Obduserte (n)

    Obduksjonsfrekvens (%)

    Døde (n)

    Obduserte (n)

    Obduksjonsfrekvens (%)

    Døde (n)

    Obduserte (n)

    Obduksjonsfrekvens (%)

    Trafikant

    Fører

    91

    73

    80

    45

    23

    51

    136

    96

    71

    Ikke-fører/ukjent

    77

    44

    57

    36

    17

    47

    113

    61

    54

    Kjøretøy

    Motorsykkel

    30

    14

    47

    8

    1

    13

    38

    15

    39

    Personbil

    89

    61

    69

    55

    29

    53

    144

    90

    63

    Andre¹/ukjent

    49

    42

    86

    18

    10

    56

    67

    52

    78

    Alder

    < 30 år

    68

    41

    60

    38

    21

    55

    106

    62

    58

    30–59 år

    54

    44

    81

    20

    7

    35

    74

    51

    69

    > 59 år

    46

    32

    70

    23

    12

    52

    69

    44

    64

    Kjønn

    Menn

    115

    86

    75

    60

    27

    45

    175

    113

    65

    Kvinner

    53

    31

    58

    21

    13

    62

    74

    44

    59

    Tidsperiode

    1996–2000

    89

    64

    72

    39

    24

    62

    128

    88

    69

    2001–2005

    79

    53

    67

    42

    16

    38

    121

    69

    57

    Samlet

    168

    117

    70

    81

    40

    49

    249

    157

    63

    [i]

    [i] ¹Andre typer kjøretøy, fotgjengere og syklister

    I over 70 % av tilfellene var to eller flere trafikanter involvert i ulykken.

    I 23 dødsfall (15 %) ble sykdom vurdert som mulig medvirkende dødsårsak. I de fleste tilfellene dreide dette seg om koronar aterosklerose med følgetilstander, unntatt ferskt infarkt. I 14 av 23 tilfeller var den omkomne fører, og 16 var over 59 år.

    Det ble tatt blodprøve i forbindelse med 121 av obduksjonene. Hos 37 obduserte (31 %) var etanolkonsentrasjonen i blod ≥ 0,2 promille, og 15 av disse hadde over 2,0 i promille. Henholdsvis 22 og ni var førere. Det ble påvist medikamenter eller illegale stoffer hos 30 av 121 tilfeller (25 %). I 14 av tilfellene kan dette ha hatt betydning for handlingsevnen, og fem av disse hadde i tillegg over 0,2 promille etanol i blod.

    Diskusjon

    Diskusjon

    I denne studien av frekvenser av rettslig obduksjon i en tiårsperiode er det påvist fallende obduksjonsfrekvens over tid og tydelige forskjeller mellom to politidistrikter. Det kan diskuteres om dette er i samsvar med påtaleinstruksen.

    Flere førere enn andre ble obdusert. Dette er logisk, siden disse ofte har stor betydning for at en veitrafikkulykke oppstår. At så få omkomne i motorsykkelulykker ble obdusert, spesielt i Nord-Trøndelag, kan synes noe påfallende. En forklaring kan være at omstendighetene oppfattes som oversiktlige, siden dette er typisk høyenergetiske ulykker med én person involvert.

    Politidistriktene følger fylkesgrensene. I 2002 ble de to politidistriktene i hvert av fylkene slått sammen til ett. Det er uklart om dette har påvirket begjæringspraksisen. Etterforskningsutgifter, som kostnader forbundet med rettslig obduksjon, dekkes av det enkelte politidistrikt. Strammere budsjett kan forklare nedgangen i obduksjonsfrekvens, men kanskje ikke alene forskjellene mellom politidistriktene. Transportkostnader for å frakte den døde til rettslig obduksjon har trolig en viss betydning. Det er neppe sannsynlig at karakteristika ved ulykkene kan forklare forskjellene i begjæringspraksis.

    Andelen personer med alkohol, medikamenter eller andre stoffer i blodet var i samme størrelsesorden som påvist i andre norske studier, men studiene er ikke direkte sammenliknbare (10–12). Påvirkning av rusmidler er en viktig årsaksfaktor til mange veitrafikkulykker, og ruspåvirkning bør i slike tilfeller registreres som medvirkende dødsårsak. Slike forhold underregistreres i dødsårsaksregisteret. En studie har vist at alkoholpåvirkning (definert som ≥ 0,5 promille) ikke ble ført som medvirkende dødsårsak og derfor ikke registrert i dødsårsaksregisteret i ca. 60 % av veitrafikkulykkene med slike funn (11). Det er ukjent i hvilken grad det tas blodprøve av omkomne som ikke obduseres.

    De tilfellene der veitrafikkulykken ble utløst av sykdom, ble ikke inkludert i denne studien. Underliggende dødsårsak i slike tilfeller er sykdommen, og dette blir dødsårsaken i dødsårsaksregisteret, ikke veitrafikkulykken. Om sykdom har hatt betydning for en ulykke, vil være uavklart på skadestedet. Slike forhold avklares først ved obduksjon. En studie av 230 bilførere som døde i veitrafikken, viste at 12 % av disse døde av sykdom (12).

    Det primære datagrunnlaget i dødsårsaksregisteret er dødsmeldingene fra lege. I de tilfellene det foretas obduksjon, skal resultatet meldes dødsårsaksregisteret (13). De vil normalt korrigere tidligere opplysninger om dødsårsaken dersom det er diskrepans. Datasettet fra Statistisk sentralbyrå baserer seg derfor på to ulike diagnosegrunnlag: de obduserte og de ikke-obduserte. Det er rimelig å anta at det er et lite antall blant de ikke-obduserte som ved en obduksjon ville bli kategorisert som sykdomstilfelle eller selvdrap.

    De rettslig obduserte i denne studien representerte et utvalg av dødsfallene ved veitrafikkulykkene. Det er ukjent om det var viktige forskjeller mellom denne gruppen og den gruppen som ikke ble obdusert.

    Formuleringene i påtaleinstruksen gir rom for tolking. Påtaleinstruksen forholder seg til dødsfall ved ulykker og ikke eksplisitt til forskjellige kategorier som fallulykker og veitrafikkulykker.

    Den store kategorien dødsfall ved fallulykker skiller seg klart fra alle andre ulykkeskategorier. Flertallet av dødsfall ved fall er de gamle beinskjøre som faller på flatt underlag eller i trapp, brekker lårhalsen og som etter et sykeleie typisk dør av lungeemboli eller lungebetennelse. Det var kanskje ikke denne type dødsfall som var viktig ved utformingen av instruksen. Begjæringspraksis reflekterer også det. I perioden 1988–92 ble kun 4,5 % av dem over 59 år som døde i en fallulykke, rettslig obdusert i Troms og Finnmark (7). Det er ikke holdepunkter for at dette er annerledes i dag, og praksis er antakeligvis fornuftig.

    I motsetning til fallulykker involverer dødsfall ved veitrafikkulykker ofte mer enn én person. Konsekvensene for de involverte kan være omfattende. Rettslig obduksjon er en viktig del av etterforskningen og gir svar på sykdomsforhold og eventuell påvirkning av medikamenter eller andre stoffer som kan ha hatt betydning for hendelsesforløpet og utfallet. De ytre og indre skader blir kartlagt. Dette bidrar til å besvare ulike spørsmål som om sikkerhetsbelte ble brukt, grad av energi i ulykken og andre forhold i hendelsesforløpet. Adekvat kartlegging av hendelsesforløp og årsaksforhold er viktig for de pårørende, for forsikringsutbetalinger og for vurdering av eventuell straffeforfølgelse.

    Konklusjon

    Konklusjon

    Denne studien viste at det var en reduksjon i frekvensen av rettslig obduksjon i Nord- og Sør-Trøndelag i perioden 1996–2005 og at det var store forskjeller mellom politidistriktene. Ulikheter i begjæringspraksis kan være begrunnet i økonomiske forhold, ulik oppfatning av betydning av rettslig obduksjon og ulik tolking av påtaleinstruksen. Obduksjonsfrekvensen var samlet lav og fallende. Beslutning om rettslig obduksjon må tas kort tid etter en ulykke på et tidspunkt neppe alle omstendigheter omkring ulykken er avklart. Derfor bør begjæringspraksisen være liberal. Det bør vurderes om det ikke er hensiktsmessig å obdusere alle som omkommer i veitrafikkulykker.

    Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag politidistrikt er orientert om resultatet av denne studien.

    Oppgitte interessekonflikter:

    Ivar Skjåk Nordrum er rettspatolog. Det utbetales honorar for hver rettslig obduksjon som utføres.

    Artikkelen er basert på førsteforfatters hovedoppgave ved Det medisinske fakultet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (1)

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media