Storm i forskningsetisk vannglass

Olaf Gjerløw Aasland Om forfatteren

Ruyter, KW

Solbakk, JH

Waal, H

Rusmiddelbrukeren og forskeren

148 s, tab. Oslo: Senter for rus- og avhengighetsforskning, 2009. Pris gratis

ISBN 978-82-303-1257-5

2. juni 2008 publiserte Apollon, Universitetet i Oslos prisbelønte forskningsmagasin, en rekke innslag om rusforskning. Et av innslagene, Rusavhengige deltar i forskning med livet som innsats, var et intervju med allmennlege Jo Siri Ekgren, som hadde sendt bekymringsmeldinger til Helsetilsynet, Regional etisk komité og Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo der han beskyldte forskerne bak flere placebokontrollerte forsøk med substitusjonspreparatene Metadon og Subutex for uetisk virksomhet. Samme dag, og sikkert ikke tilfeldig, var det et innslag i NRKs forskningsmagasin Verdt å vite, der Ekgren, godt sekundert av etikkprofessor Jan Helge Solbakk, fikk fremføre sine beskyldninger som professor Helge Waal, hovedmannen bak de omtalte forsøkene, måtte stå til rette for. Felles for disse to medieoppslagene var at journalistene (og Solbakk) valgte Ekgrens forskningsfiendtlige posisjon. Dette ga gjenklang i journalistlauget, og flere medier kastet seg raskt på karusellen i håp om å gjøre et skup. Dagens medisin hadde selvsagt et oppslag, og Morgenbladet hadde en meget forskningskritisk lederkommentar, med påfølgende «brannslukking» fra professor Waal og dekanus Wisløff. Men det var særlig den erfarne Aftenposten-journalisten Per Kristian Aale som holdt det gående utover sommeren, bl.a. med assistanse fra Solbakk og menneskerettighetsekspert Gro Hillestad Thune, som begge selvsagt bare uttalte seg «på generelt grunnlag». Etter hvert som temperaturen steg tok professor Waal tyren ved hornene ved å foreslå at partene kunne møtes til intellektuell holmgang på seminaret Rusmiddelbrukere og forskeren, 2. og 3. oktober 2008.

Det lille heftet Tidsskriftet har bedt meg om å omtale, er innleggene fra dette seminaret: Sårbare grupper – forskningsetiske retningslinjer og prinsipper. Heftet har et felles forord av professorene Knut W. Ruyter, Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag, Jan Helge Solbakk, Seksjon for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og Helge Waal, Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo.

Seminaret ble en kombinasjon av et oppgjør med og en avrunding av den heftige mediediskusjonen som Ekgren, godt hjulpet av skupsøkende journalister, hadde startet på forsommeren. For den som ønsker å se professor Solbakk legge seg flat, kan kapitlet Noen (selv)kritiske refleksjoner, observasjoner og spørsmål anbefales. I tillegg er det en del bestilte innlegg fra andre forskere, som f.eks. Hvem tilhører en «sårbar gruppe» – og er det alltid beskyttelse de (vi) trenger? (Beate Indrebø Hovland, Lovisenberg diakonale høgskole), eller Når er et samtykke til rusavhengige personer etisk og juridisk bindende (Olav Gjelsvik og Edmund Henden, Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo). Kvaliteten på innleggene er svært varierende, til dels nokså dårlig. Mine to favoritter ble Knut Ruyters kapittel om risiko-nytte og frivillighet i forskning med rusbrukere og det før nevnte kapitlet om sårbare grupper av Beate Indrebø Hovland. Det innlegget jeg savner, som antakelig aldri ble bestilt, er et kritisk medievitenskapelig innlegg om hvordan to seriøse forskningsmagasiner som Apollon og Verdt å vite kunne ta så skammelig feil, og hvilken konsekvens dette fikk, både for resten av medieflokken og ikke minst for de impliserte forskerne som hadde fulgt alle regler og i stedet for å få støtte og forståelse ble beskyldt for å drive med «helt vanvittig forskning på narkomane». Her hadde det vært spennende med noen refleksjoner fra f.eks. Sigurd Allern.

Alle var selvsagt enige om at en intellektuell diskusjon av forskningsetiske prinsipper på rusfeltet er både viktig og nyttig, men det var nok symptomatisk at feltets «hare», ikke-forskeren Ekgren, forlot seminaret etter kort tid. Han innså vel kanskje at beskyldningene om manglende etikk hos forskerne ikke overlevde et kritisk, ikke-journalistisk søkelys.

Et lite hjertesukk til slutt: Hva er det som gjør at etikken rundt forskningen på rusbehandling lett kan tenne en offentlig debatt, mens prinsippet om å tilby «statsdop» til narkomane aldri har fått den offentlige etikkdiskusjonen det virkelig hadde fortjent?

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler