Kan vi stole på evidensbasert medisin?

Bjørn Hofmann Om forfatteren
Artikkel

Martinsen, K

Eriksson, K.

Å se og å innse

Om ulike former for evidens. 179 s, ill. Oslo: Akribe, 2009. Pris NOK 290

ISBN 978 – 82 – 7950 – 104 – 6

Hva får man når en finsk og en norsk sykepleierforsker samtaler om evidensbasert medisin? En spenstig, kritisk og provoserende bok. Særlig når begge er godt forankret i hver sin gren av den humanvitenskapelige tradisjon. Mens Katie Eriksson står i en begrepsanalytisk og hermeneutisk tradisjon med vekt på Gadamer, stiller Kari Martinsen seg i en fenomenologisk og historisk-filosofisk tradisjon med Grundtvig og Løgstrup som ledestjerner.

Felles for dem begge er at de er kritiske til den evidensbaserte medisinen og alle dens mer eller mindre kunnskapsbaserte avskygninger. De mener at den overskrider sitt gyldighetsområde og er blitt til ideologi ved å spre nytteorientering, instrumentalisering og nyliberalisme. Evidensbasert medisin trekker søkelyset vekk fra viktige aspekter ved det å være et sykt menneske og hvordan vi best kan hjelpe det. Mens evidensbasert medisin leverer en prosedyre for å sikre at vi kan stole på kunnskapen, peker Martinsen & Eriksson mot innholdet: Det vi kan stole på i møte med det syke mennesket er ikke aggregerte og abstraherte gjennomsnittsdata, men grunnleggende trekk ved livet som er felles for alle: lidelse, lengsel, sorg, sårbarhet, forsoning, kjærlighet og skam. Med dette blir evidens ikke bare et spørsmål om hvordan vi sikrer kunnskapens kvalitet, men også om etikk og om tilværelsens grunnfenomener (ontologi).

Boken består av tre deler: Ett felles kapittel og ett kapittel fra hver av forfatterne. Den er blitt til gjennom samtaler og korrespondanse mellom Martinsen og Eriksson, og er delvis formet som samtaler. Den handler også om samtalen som grunnform for menneskelig erfaring. Slik følger de selv det de prediker, men denne samtalen fungerer bare delvis: Den taler mest til de innvidde, og mindre godt med den lesergruppen som hadde hatt best av å høre deres viktige budskap. Det skjer for eksempel når Katie Eriksson skriver om virkelighetens virkelighet og den sanne og virkelige virkelighet. Slik sett bygger den mer opp under skillet mellom «de to kulturer» enn å bygge broer over eller å undergrave det.

Selv om målgruppen er «alle som tar høgskoleutdanning innen helse- og sosialfag» og den henvender seg først og fremst til sykepleiere, har boken relevans for langt flere – også leger – særlig fordi den i så stor grad omhandler og kritiserer legevitenskapen.

Anbefalte artikler